G(r)oe gamle dager: 1987

"Jeg vil begynne i barnehagen", var noe jeg husker at jeg sa mye i 1987. Jeg var seks år og hadde aldri gått i barnehagen. Jeg pleide å være med mamma på skolen da hun var vikar oppe på nærskolen. Hun underviste en førsteklasse, og jeg likte godt å være med på å "hjelpe" førsteklassingene. Jeg var rimelig skolemoden og klar for å begynne på skolen. Jeg hadde lært å lese, skrive og regne, så det ble jo greit å kunne vise lærerne hva jeg kunne, tenkte jeg. Og jeg begynte å innse at jeg snart måtte komme meg i barnehagen hvis jeg skulle rekke det før jeg begynte på skolen på ordentlig. Jeg hadde lest om Emma i barnehagen, og så likte jeg godt å lese ei bok som het Akkurat passe snill. Den handlet om ei som het Sara som gikk i barnehagen. Jeg syntes det hørtes veldig gøy ut. En gang i august fikk jeg endelig lov til å begynne! Jeg husker at jeg syntes det var stas men jeg ble også ganske rystet over at en liten, uoppdragen unge slo meg på ryggen med en spade oppe i klatrestativet. "Det må du regne med kan skje i barnehagen", sa bare mamma uten et snev av empati å spore. Da lurte jeg litt på hva jeg hadde begitt meg ut på. 

Det var bare småunger i barnehagen, og jeg var ikke maskot på samme måten som jeg var på skolen. Jeg husker at det var ei av småungene som stirret veldig på meg. Det irriterte jeg meg over, men jeg sa ingenting, hverken til henne eller til de voksne. En gang lekte jeg med dokker sammen med henne. Etterpå stirret hun konstant, og jeg skjønte ikke hvorfor. 

Vi gjorde mange kjekke ting i barnehagen: Vi plukket poteter, gikk tur til sjøen, til bokhandelen for å kjøpe permer (Bare vi som var skolespirer) og hadde mange kjekke aktiviteter ute og inne. I stedet for navn på knaggene hadde vi symboler. Jeg hadde et rødt hellikopter. Jeg husker at jeg syntes ungene var veldig små. Og så syntes jeg de voksne var litt dumme. En gang var det en voksen som skulle hjelpe ungene med påkledning. Da var det en av "småungene" som trengte en del hjelp og tiltalte henne med "DU". Til slutt var nok tålegrensa hennes nådd, så hun sa med store bokstaver "EG HETTE IKKJE DU"! og da lo jeg godt. Jeg tenkte at hun trodde at han trodde at hun het Du, og så tenkte jeg på mange ulike scenarier man kunne ha kommet oppi hvis man het Du". 

En annen gang var det en gutt som var litt sen med å komme til spisebordet da vi skulle ha lunsj. Det var ingen stoler ledige til ham, så han gikk rundt bordet for å lete etter en stol. Da ble «Du» en smule hissig: "Sett deg ned med bordet nå med en gang", sa hun "Kor ska eg sitta, da"? spurte han "På rauå di, farr", (Karmøydialekt for: "På rumpa di, gutt"). svarte hun. Nå i ettertid skjønner jeg at hun ikke visste at det ikke var ledige stoler, men den gangen skjønte jeg ikke det. 

Før vi fikk frukt måtte vi spise opp alt vi hadde i matboksen vår. Skorper også! Jeg ville ikke ha skorper, men jeg ville gjerne ha frukt. Løsningen ble å legge skorpene og resten av det jeg ikke ville ha inni genseren og stappe genseren ned i buksa. Det fungerte veldig bra, helt til vi fikk potetsuppe av potetene vi hadde plukket. Vi fikk en stor porsjon på tallerken som vi skulle spise opp. Jeg likte det ikke og ville ikke klart alt selv om jeg hadde likt det. Potetsuppe gikk det ikke an å gjemme under genseren. Blodpannekaker, derimot, gikk veldig greit å gjemme under genseren. En dag trodde jeg at jeg skulle bli avslørt: Jeg gikk ut og hadde som vanlig en del uspiste skiver inni genseren. Utenfor traff jeg tanten min, som jobbet på den andre avdelingen. Da jeg stod og snakket med henne falt plutselig skorpene ut av buksebenet mitt. Hun kommenterte det, og jeg latet som jeg ikke ante hva hun snakket om. Jeg var litt redd for at hun skulle sladre til de andre voksne, men hun sladret ikke, tror jeg. I alle fall ikke til de andre ansatte. Jeg tror hun fortalte det til mamma ved en anledning, men da var hun mest av alt imponert over at jeg var løsningsorientert. 

I ettertid ser jeg at vi gjorde mange kjekke ting i barnehagen, men jeg var ikke særlig imponert der og da. Vi hadde også ulike oppgaver som rullerte. Jeg hadde oppgaver å skjære frukt en gang. Vi skulle lage fruktsalat: Epler, druer, pærer og bananer blandet med fløte. Det smakte kjempegodt den gangen, og det smaker like godt i dag, selv om fløten er byttet ut med melonyoghurt. Jeg husker at jeg kuttet fingeren da jeg skar frukt. Jeg fikk gitt beskjed og ble plastret. Det var vondt og blødde en del. Tårene spratt i øynene på meg, men jeg turde ikke å grine. Det var det bare småunger som gjorde, tenkte jeg. Og jeg var definitivt ingen småunge! 

Syvåringen min, som går i andre klasse nå, er et halvt år yngre enn jeg var da jeg begynte i første klasse. Det er vanskelig å forestille seg at hun skulle gått i barnehagen nå, men det var vel andre tider i 1987 enn i tiden etter 1997, da man begynte på skolen det året man fylte seks og ikke det året man fylte sju. Jeg gikk ikke så veldig lenge på barnehagen. Snart var jeg tilbake som ekstralærer for førsteklassingene på skolen!

Nissebukk anno 1987. Vi hadde ikke nissedrakt, så da brukte vi det vi hadde. Vi ante ikke hva Halloween var, men vi pleide å gå julebukk til naboene en gang mellom 2. juledag og nyttårsaften. Da kledde vi oss ut med rare klær og hjemmelagede masker. Vi pleide å klippe ut nese og øyner fra et ark, fargelegge det som vi ville og feste det med tråd til ansiktet. Jeg klarte aldri å vente med å gå, så jeg pleide å gå etter festen på det lokale bedehuset 2. juledag. 

Jeg hadde på meg strikkekjolen som farmor strikket til meg. Det var den gjeveste kjolen jeg hadde, og jeg ville bare ha den! Når jeg var på besøk hos tante, onkel og søskenbarn i Kopervik likte jeg å spille et kulespill, som gikk ut på å få ei kule gjennom en labyrint fra A til B, uten å falle nedi hull på veien. I bakgrunnen ligger Trixi inntil ovnen og koser seg. 

En annen aktivitet var å lage ulike figurer i leire eller trolldeig. Også her i Kopervik. 

Jul anno ca. 1987. Treet står i stil til gardinene i bakgrunnen. 

Vil du være med meg hjem og se på frimerkesamlingen min? Jeg har fortsatt en solid frimerkesamling et eller annet sted på loftet. Bytting av frimerker var en populær aktivitet. 

G(r)oe gamle og Gro som ny

I dag skal jeg ikke blogge om gamle dager men om nye dager. 2020 har vært og er fortsatt et helt surrealistisk år. 

Hvis du ser på de to selfiene jeg har lagt ut, kan du kanskje se en aldri så liten forandring. Det første bildet er fra karantenetiden, da jeg og Aleksandra var ute stort sett hele tiden. Hun startet badesesongen, jeg stod med bena i vannet og passet på henne mens jeg var på jobb via teams. Det var en helt sprø situasjon som jeg først og fremst assosierer til en skrekkfilm-ide. Eller kanskje en rar drøm som man bare venter på å våkne opp av. 

Jeg var ikke så bekymret for meg selv, i hvert fall ikke med en gang, men jeg var redd for å smitte noen. Jeg har slitt en del med støv- og pollenallergi i flere år. Det pleier å begynne i februar og vare ei stund utover høsten. Hvert år glemmer jeg allergien ut og tror jeg har betennelse på øyet. Og hvert eneste år siden jeg fant ut at jeg har allergi, har allergimedisin hjulpet! I mai kjente jeg at jeg begynte å få luftveissymptomer da Aleksandra var i karantene. Jeg hadde nemlig vasket og ryddet mye den dagen vi fikk beskjed om å holde oss for oss selv. Og vasking tåler jeg dårlig, så jeg fikk luftveissymptomer med tetthet og piping på utpust. Jeg holdt meg i selvvalgt karantene, for jeg ville ikke risikere at allergien min var noe annet enn allergi. 

I juni måtte jeg holde meg i isolasjon, da jeg fikk feber og magesmerter. Coronatesten viste ingen antistoffer, så jeg kunne leve normalt igjen da jeg var symptomfri. Uken etter høstferien måtte jeg til med test igjen. Jeg hadde sannsynligvis en halsbetennelse forårsaket av et virus, men jeg hadde ikke Corona, for testen var negativ. Jeg holdt meg helt i ro og kom meg etter en ukes tid. Det er lenge siden jeg kom meg så raskt etter en halsbetennelse, for jeg pleier aldri å legge meg ned. Det er også uvanlig for meg å ha så lite vondt i halsen som jeg har hatt i år. 

Jeg har drevet og blogget om gamle dager de siste månedene. Men det er ikke bare gamle dager jeg har blogget om, og det vil dere lesere kanskje skjønne når dere ser før- og etterbilder. Det første bildet jeg har lagt ut her er ble tatt rett før jeg begynte å blogge om gamle dager. Det siste tok jeg i dag. 

G(r)oe gamle: Jeg tok en selfie i karanteneperioden mellom 1. og 10. mai.

Gro som ny: Åtte kilo er borte, og dobbelthaken er kraftig redusert! Blogging hjelper!

Jeg har gått ned åtte kilo siden i vår, og jeg har ikke gjort så mye for å få det til. Jeg har bare sluttet med Prednisolon, holdt meg til en sunn og mettende diett hver dag og skeiet ut med mokkabønner annenhver fredag. Og det er ikke trist! Det går an å kose seg ute på løpetur. Man kan også kose seg på fjelltur med unger eller alene. Jeg MÅ ikke sitte i sofaen og trykke i trynet på usunne kaloribomber for å kose meg. Da jeg fikk vite at overvekt og fedme var en risikofaktor for alvorlig Covid-19 forløp, var det bare å sette i gang med vektreduserende tiltak. For hver kilo jeg har gått ned har jeg blogget om et nytt årstall. Tusen takk for alle likes og kommentarer jeg får på Facebook! Jeg har fortsatt flere kilo igjen og regner med å blogge ei god stund til!

G(r)oe gamle dager: 1988

 I 1988 var jeg syv år. Jeg var glad da august måned kom, for da skulle jeg begynne på skolen. Tidligere hadde jeg bare vært med mamma da hun underviste som vikar i en 1. klasse som var to skoleår eldre enn meg. Jeg hadde lært å lese, skrive og regne, for jeg hadde jo allerede vært med og gjort det samme som første- og andreklassingene i to år. De var ikke så mye eldre enn meg, for jeg er født tidlig på året og hadde vært meget interessert i å lære. Jeg gledet meg til å komme på skolen og vise alt jeg kunne. Det som bekymret meg litt var at jeg ikke kunne engelsk. Jeg hadde vært med i noen engelsktimer oppe i 5. og 6. klasse. (Det som nå er 6. og 7. klasse). Og det var jeg sikker på at jeg kom til å slite med, for jeg hadde jo ikke skjønt noe av det de holdt på med der! Men det var fire år til vi skulle ha engelsk, og jeg glemte det snart ut.

Første skoledag lavet regnet ned, som det ofte gjør på Syre og i området der. Alle stod under skuret før vi ble vinket inn. Vi skulle være i klasserom nr. 4. Det var fem klasserom i den gangen, men vi skulle være i 4. klasse sitt rom allerede da vi begynte i 1. klasse. Ingen elever kom til å flytte, ingen elever kom til å komme nye inn. Jeg kom til å forflytte meg til en annen skole fire år senere, men jeg visste ingenting om det da. Og samme klasserommet skulle klassen ha fra 1. klasse til 6. klasse. Når jeg tenker tilbake på det var det litt klaustrofobisk. Jeg tror det er sunt og viktig å bytte klasserom og plass i klasserommet av og til. For dere som begynte på skolen høsten 1997 eller senere: I gamle dager varte barneskolen seks år, ungdomsskolen tre år, og elevene begynte på skolen det kalenderåret de fylte syv år. 

Da vi hadde kommet inn i klasserommet kom rektor og fortalte at flagget vaiet for oss, ikke for de andre elevene på skolen. Det fikk meg til å føle meg stolt, samtidig som jeg syntes litt synd på de andre elevene som flagget ikke vaiet for. Læreren vår kom og leste et eventyr for oss. Senere kom en annen lærer og viste oss forskjellige geometriske figurer og spurte oss om vi visste hva de het. Jeg husker hun tok opp et kvadrat og spurte hva det var. Noen visste at det var en firkant. Så holdt vedkommende opp et rektangel og spurte hvilken form det var. Jeg fikk svare at det også var en firkant. Etterpå kom det noen inn og sa at alle foreldrene skulle være med ut og drikke kaffe. Jeg protesterte høylytt på det. Ikke for at jeg ikke ville slippe mamma men fordi jeg visste at hun ikke drakk kaffe! Hadde de sagt at de skulle drikke brus, hadde saken stilt seg annerledes. 

Den første leksa vi fikk var å tegne oss selv. Dette var jeg mektig irritert på at jeg måtte gjøre, for jeg kunne jo ikke se meg selv i virkeligheten, så da ville jeg jo aldri få det riktig! Lekser var i det hele tatt et nødvendig onde og noe jeg gjorde mitt ytterste for å unngå. 

Skolesekken min var blå med rød farge på begge sidene. Jeg hadde fundert ei stund på om jeg skulle ta den eller en rosa. Før hadde jeg likt godt blå farge, men nå var jeg begynt å like rosa. Jeg endte opp med å kjøpe den blå. Det angret jeg litt på da jeg så at alle de tolv andre jentene hadde rosa sekker. En gutt i klassen hadde lik min sekk. Det var det første som skilte meg ut fra mengden, men det var ikke det siste. Jeg tenkte kritisk og stilte stadig spørsmål til etablerte sannheter. Og jeg ba stadig om ordet. I ettertid synes jeg det er litt kult at sekken min ikke var helt lik alle de andre sekkene, men det var mange ganger i løpet av de fire kommende årene hvor jeg hadde fått et langt lettere liv om jeg bare hadde vært en av mengden. Uansett hva jeg ønsket å være, og uansett hva de andre ønsket at jeg skulle være eller trodde at jeg var, var jeg bare meg: jeg hadde blå sekk og var stort sett alltid uenig med alle andre, i alle fall følte jeg det slik. Jeg var flink i norsk og kunst og håndverk, passe flink i matte og elendig i både skuespill og ballspill. Etter hvert lærte jeg meg engelsk, og det viste seg å ikke være så vanskelig som jeg fryktet da jeg hadde min første skoledag. Skuespill og ballspill lærte jeg meg aldri!

                                           Jeg og Tina i Skånevik. Dette bildet er fra rundt 1993. 

G(r)oe, gamle dager: 1989

«Noen kommer, noen går, noen dør i livets vår, stjerner lyser hvite» lærte jeg på sangundervisning en gang for lenge siden. I 1989 erfarte jeg at noen kom og at noen gikk. Og plutselig skjønte jeg at folk jeg kjente kunne dø og at alle kom til å dø en gang. Det var også rundt denne tiden jeg fant ut at voksne ikke nødvendigvis visste alt, husket alt og alltid hadde rett, noe jeg benyttet meg av da jeg ville gå i gang med en aktivitet som de trodde jeg var to år for liten til. 

 Lenge hadde jeg prøvd å overtale foreldrene mine til å få en hund, en katt eller aller helst en lillesøster/bror. Jeg husker at gamle folk alltid gikk bort til meg og sa: «Er det dette som er minsten», og ingen åtteåringer liker å være minst! Til og med blant søskenbarna på begge sider var jeg «minst». Jeg hadde bearbeidet tanten og onkelen min litt også med tegninger av barnevogner og sterke oppfordringer om at jeg ville ha søskenbarn. Og jeg var helt sikker på at det var grunnen til at jeg endelig fikk et søskenbarn i mars 1989. Det var stor stas å få søskenbarn, og noen år senere kom et til. Helt uten at jeg trengte å tegne barnevogner og komme med tydelige hint. I juni samme året døde oldemora vår, som vi kalte for O-mor. Hun var veldig gammel og syk, og voksne ventet at det skulle skje, men det var ikke noe jeg forventet, så det var et stort sjokk. Jeg husker at vi var i Tungesvik da beskjeden kom. Det var første søndagen i juni og en veldig varm dag. Jeg var ute i klatretreet da jeg fikk beskjeden, og plutselig var det som om fjellene ble gedigne og var i ferd med å falle over meg. De første gangene vi reiste til Skånevik igjen etter det var jeg redd for å få enda et dødsbudskap. Særlig hvis jeg befant meg på akkurat samme stedet som da jeg fikk vite at O-mor var død. Med hodet forstod jeg at det ikke var noen sammenheng, men rundt denne alderen lagde hodet mitt sammenhenger som jeg med den fornuftige hjernen skjønte at ikke stemte. Jeg husker at pappa og morfar gikk Postveimarsjen den dagen og at vi var på «Vikane» og badet. Jeg har et minne om at det var flere enn oss der, men jeg vet ikke om det stemmer. Jeg ville helst ligge og plaske i de pyttene med saltvann som hadde blitt igjen da det ble fjære. Det var godt og varmt. Mamma likte ikke at jeg lå og plasket i de pyttene. Jeg svømte med svømmearmer og glemte litt ut at O-mor var død. Og så husket jeg på det igjen om kvelden, og fjellene ble igjen høye og truende. 

Litt lenger ut på sommerferien reiste vi til Danmark, Sverige og Tyskland. Vi reiste langt sør i Tyskland dette året, for det regnet hele tiden på veien nedover. Da var det heller ingen vits i å stoppe så mye. Men da vi kom til Vulda (Vet ikke hvordan det skrives, men det uttaltes «Folda») var det fint vær! Og det beste av alt var at det var en svømmehall med klor på denne campingplassen. Det betydde at jeg fikk bade. Jeg lærte å svømme på den campingplassen, men jeg lærte ikke å komme meg effektivt framover. Mamma gikk rundt på alle parfymeriene der og spurte «Haben Sie Sans Sousis». Vi kjøpte en del av det. Vi kjøpte også såper, kassetter, walkmann og noen dokker som var like store som en baby på 6 måneder: Dolly og Kristine. Dolly sitter omringet av kosedyr på Aleksandra sitt rom nå. Kristine er fortsatt på Syre. 

Det ble etter hvert jul, og vi hadde aktivitetsdag på skolen. Jeg skulle brodere duk på den ene aktiviteten og perle stjerner av grønlandsperler på den andre. Vi hadde et par duker å velge i da vi skulle brodere. De fleste hadde kjedelige mønstre. Den eneste duken jeg syntes var veldig fin og gjerne ville brodere var av en flott engel, men man måtte gå i 4. klasse for å prøve oss på den. Jeg gikk bare i 2. klasse og syntes det var dårlig gjort å sette slike aldersgrenser på arbeidene. Men så tenkte jeg at læreren som hadde oss var gammel. Hun var hele 62 år på dette tidspunktet, og jeg hadde fått med meg at gamle folk av og til glemte. Så jeg tok en stor sjanse og valgte å lure meg til å prøve meg på den. Til min lettelse så det ut til at læreren hadde glemt at jeg ikke var gammel nok. Hun kom bort til meg og viste hvordan jeg skulle lese mønsteret ved å begynne i midten. Hun forklarte meg også at hver farge var representert med hver sitt symbol i mønsteret. Så gikk hun bare videre. Jeg skjønner i ettertid at det var lettere å la meg brodere engelen enn å la meg brodere noe av det andre, som jeg ville blitt ferdig med på kort tid. Venninna mi minnet meg på at jeg bare gikk i 2. klasse, men jeg bare latet som jeg ikke hørte og krysset fingrene for at læreren heller ikke hørte. Jeg fikk lurt meg til å brodere den engelen, og ingen sa noe mer om den saken. Foreldrene mine fikk den til jul, og den blir fortsatt tatt fram hver jul. 

Legg til bildetekst

Høstferien 2020

 Denne ferien har vi vært en del hjemme. Ungene har hatt det kjekt sammen med venner, og så har vi vært på Visnes to ganger. Ziplinen der var en sikker vinner for begge. Og så er det en rutsjebane der som Joakim liker veldig godt, rikelig med sitteplasser og en paviljong man kan sitte under hvis det regner. Alle turstiene må jeg teste ut en gang, når jeg ikke har ungene med! 

På fredag reiste vi til hytta i Skånevik, og vi var med «Gelkle» (Et annet ord for morfar) ut på fisketur. Aleksandra fikk en ørret på den nye fiskestanga si. I dag var hun med ut for å dra garn. Da fikk hun en flyndre og en torsk, så det blir nok middag på hytta før vi kjører hjem i dag. 

Jeg måtte ta meg en tur til Vannes denne ferien også. Bildene derfra er fra i går kveld. Og nå har jeg skaffet meg ny mobil, så da måtte jeg ta noen bilder! Høstfargene begynner å komme fram nå. Sommeren varte lenge i år, men nå ser det ut til at høsten er kommet for fullt! 

Kommende uke skal jeg være vikar i en 6. klasse. Det er veldig lenge siden jeg var vikarierende kontaktlærer i barneskolen, men jeg har fått en solid vikarplan som jeg har gått gjennom og skal finlese i dag, så da skal alt være klart til i morgen. 

                                              Zipline på Visnes

                                             Alternativ måte å komme seg opp på rutsjebanen!

                                             Naturbilde tatt fra båten

                                              Naturbilde tatt fra båten

                                              

                                              En fornøyd seksåring med en ikke fullt så fornøyd ørret

                                             Høst på hytta

       

                                             Eiketre på vei til Vannes. Lurer på hvor gammelt det er!

                                              Utsikt mot sjøen

Veien oppover

Ved enden av veien

   

                                             Når himmelen er så fargerik og flott at du bare MÅ ta bilde av den! 

G(r)oe, gamle dager: 1990

 Jeg har lett etter en sang som vi pleide å synge på skolen rundt 1990: Den het «hold fred» og handlet om ei lite lur heks som skremte folk fra skogen, slik at de ikke fikk gå tur. Og så blir barna sinte og synger at hun må holde opp og at hun må holde fred. Det var noe om et troll også, men jeg husker bare verset om heksen og refrenget. Jeg tror hele skolen var med og sang den. Nå har jeg brukt en stund på å lete på både YouTube og Google, men jeg kan ikke finne den! Det jeg derimot fant var Gitarkameratene og «fisketur i øsende regn». Pappa hadde en kassett med denne på, og det var fin rånemusikk på denne tiden. 

https://www.youtube.com/watch?v=p_mYBtJAKnE&feature=share

På skolen lærte vi om miljøvern og forurensning. Vi lærte oss at vi ikke skulle kaste søppel i naturen og at det var en fare for at sprayflaskene vi hadde hjemme inneholdt noe som het KFK-gasser. Det var gasser som var farlige for ozonlaget, forklarte læreren. Dette gjorde inntrykk, og jeg gikk rett på badet da jeg kom hjem, for å se om vi hadde slike sprayflasker. På slutten av 80-tallet og begynnelsen på 90-tallet hadde alle hårspray, hårskum og hårgelé hjemme på badet. Vi tok det i håret slik at det skulle ligge sånn som vi ville ha det. Egentlig var det bare noe kliss. Jeg tror ikke jeg oppdaget noe KFK i våre sprayflasker, heldigvis. Og så ble det forbudt, og ozonlaget fikset seg. 

Jeg tror det var siste halvdel av 2. klasse at vi lærte om miljøvern. Og en dag skulle vi lage vår egen sang! Dette syntes jeg var topp, for jeg likte å være kreativ. Det var en liten nedtur da læreren sa at vi ikke skulle dikte melodien selv, for jeg ville gjerne dikte en melodi! Men jeg var veldig aktiv, selv om vi bare skulle dikte en tekst til «dyrene i Afrika» Jeg kom opp med «FORURENSING, STOPP, STOPP, STOPP» der man vanligvis sang «OJA OJA AHAHA» og var veldig stolt over den ideen. Etter hvert mistet jeg litt interessen, for læreren måtte slippe til noen andre enn meg også. Jeg husker ikke andre verset, men det var noe med at steinene ble svarte og fisken dør i sjøen. 

Hver måned hadde vi fellessamling i gymsalen. Jeg tror det pleide å være etter storefri. Hele skolen samlet seg og vi sang månedens salme, som alle klassene hadde øvd på en måned. Vi hadde månedens salme, vi sang bordbønn for maten og velsignelsen før vi gikk hjem, tror jeg (Eller kanskje det bare var de to klassene over meg. Litt usikker på det) Og ingen stilte spørsmålstegn med det. Elever og lærere hadde små opptrinn på fellessamlingen. En gang hadde jeg og noen andre elever fra klassen øvd inn noen sanger på keyboard som vi spilte og sang. En annen gang fikk jeg spille piano helt alene på scenen. Jeg husker også at det var en lærer som løp rundt med et dosete klistret fast til rumpa en gang. Jeg husker ikke hvem og i hvilken anledning, men jeg husker at jeg syntes det var hysterisk morsomt. I forbindelse med miljøprosjektet hadde alle klassene laget sin egen miljøsang. Alle klassene skulle framføre sin sang for de andre. Og da det var 2. klasse sin tur fikk rektor hele skolen til å stemme i på FORURENSING STOPP, STOPP, STOPP. Da var jeg stolt! 

Det kjedeligste jeg visste tidlig på 90 tallet var å pusse tenner og legge meg. Tannbørsten var hard og ekkel, og tannkremen var heller ikke noe særlig. Noen år senere fikk jeg tannbørster som skiftet farge + at jeg oppdaget Solidox, som jeg likte veldig godt. Men rundt 1990 hadde jeg fortsatt ikke oppdaget noe slikt og kom med mange rare unnskyldninger da foreldrene mine ville at jeg skulle gå på do, pusse tenner og legge meg. En av de mer kreative var: «Nei, jeg vil ikke gå på do, for det er forurensende, og jeg vil ikke forurense». Jeg tror ikke foreldrene mine kjøpte den... Men jeg synes å huske at de lo litt ekstra. 

 

Sauer er ålreite dyr. Her er jeg i Skånevik sammen med noen veldig tamme sauer som en onkel til mormor hadde. Han bodde i et hus rett i nærheten av hytta. 

Jeg hadde vært på sirkus og sett folk gå på line. Det skjønte jeg aldri hvordan de klarte, men jeg fant ut at jeg skulle prøve. Jeg bandt en tau i hver ende av føysestativet ute på plenen. Talentet ble aldri stort nok til å kunne opptre på sirkus, men det var gøy! 

Selfie i gamle dager: Pappa hadde fått et selvutløsende kamera. Og det måtte vi teste ut! Han satte kameraet slik at han så oss i linsen og skyndte seg opp for å bli med på bildet selv. Han klarte det så vidt. Det kan være at dette bildet ble tatt en gang sent på 80-tallet.

G(r)oe gamle dager: 1991

I forrige blogginnlegg om gamle dager skrev jeg om noe som jeg har lært meg å ikke snakke så mye og høyt om. 1991 er det verste året jeg kan huske, men jeg skal ikke fokusere på det denne gangen. Jeg prøvde å ikke fokusere på det i 1991 også, og det var det som fikk meg gjennom. Noen sier at når nøden er størst, er hjelpen nærmest. Min filosofi dette året ville vært noe sånn som at når nøden er størst og når det ikke er hjelp å skimte på mils avstand, da må du øke humoren og kreativiteten: Le av folk, se dem for deg i pinlige situasjoner og skriv teite ting om dem i dagboken din! Jeg hadde en lekker dagbok med lås. Det jeg skrev i den var topp hemmelig og absolutt ikke for noen andre sine øyne og ører, så jeg låste den alltid etter at jeg hadde skrevet i den. Hvis jeg hadde gjemt nøkkelen så godt at jeg ikke fant den selv, gjorde det ingenting: Det var nemlig ingen sak å låse opp boka med ei heklenål! 

På skolen begynte vi med noe som het «tema». Da var det et tema vi skulle konsentrere oss om: Jeg antar at hvert tema varte rundt en måned. En måned het temaet «Dyr i skogen» en annen gang «Eventyr» og en tredje gang «Verdensrommet». Jeg likte godt å jobbe med tema, for det var alltid noe jeg interesserte meg for. Det jeg ikke likte var at jeg faktisk måtte gjøre noe. Vi fikk en arbeidsplan som vi skulle jobbe med på skolen og hjemme. Det var jeg fornøyd med, for da slapp jeg lekser. Trodde jeg! Gleden ble kortvarig da jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe hjemme også! 

På skolen gikk vi fra «å lære å lese» til «å lese for å lære». Her var tema en flott mulighet til å lære nettopp det: For å bearbeide det vi lærte skulle vi skrive jeg vet-setninger. «Jeg vet at Karlsvogna er et stjernebilde», «Jeg vet at jorda vår heter Tellus og er den tredje planeten fra solen», «Jeg vet at folkeeventyrene i Norge ble samlet inn av Asbjørnsen og Moe», «Jeg vet at eventyrene begynner med det var en gang» og så videre. Jeg tror jeg jobbet godt i timene på skolen, men jeg kunne ikke fordra å gjøre lekser. Jeg ville helst ikke tenke på noe som hadde med skole å gjøre når jeg kom hjem, derfor unngikk jeg leksene så langt det lot seg gjøre. De innhentet meg alltid til slutt uansett, så hvis jeg hadde brukt mer energi på å faktisk gjøre dem og mindre på å unngå dem, ville jeg gjort det mye lettere for meg selv og foreldrene mine. En gang «glemte» jeg bøkene på skolen og trodde jeg var lur. Mamma, som var lærer på samme skole, gikk bare ned, låste seg inn og hentet dem når jeg skulle gjøre lekser. Jeg prøvde å gjemme bøkene også. Da bare tok hun kopier fra en annen bok og lot meg skrive på ark. Veldig irriterende, må jeg si. Den gangen lovte jeg meg selv at om jeg en gang skulle bli lærer, skulle i hvert fall ikke mine elever få lekser!

I 4. klasse forbedret leksesituasjonen seg noe. Jeg hadde skjønt at det ikke nyttet å gjemme eller å «glemme». Og så fikk vi innført noe som het midttime. Midttime var en time midt på dagen der vi kunne gjøre hva vi ville. Vi kunne til og med få gjøre lekser! Tidligere hadde jeg prøvd å smugle bøker ut i friminuttet for å gjøre lekser der for å slippe å gjøre dem hjemme, men det fikk vi ikke lov til. Alle medelevene mine ville ut til friminutt i midttimen, noe som betydde at jeg fikk klasserommet helt for meg selv. Jeg pleide å gjøre ferdig leksene denne timen. Da trengte jeg bare å ta med leksene hjem og vise dem, så hadde jeg hele dagen fri til å kose meg med fritidsaktiviteter og venner jeg fikk utenfor skolen. Og jeg gjorde mye forskjellig: Jeg spilte piano, fikk sangtimer, gikk på danseskole og teatergruppe for å nevne noe. På piano lærte jeg å spille og lese noter, men jeg lærte også studieteknikk som jeg enkelt kunne «oversette» til andre situasjoner noen år senere. Jeg hadde mye musikk inni hodet, og det viste seg at jeg hadde talent innen komponering! Når jeg fikk vokalopplæring, lærte jeg også å huske utenat. Det var en del rare sanger fra tippoldemors ungdom jeg lærte der. Disse husker jeg ennå og kan begynne å synge for full hals hvis mannen min setter på radioen og den tilfeldigvis står på P2 og spiller en sang ingen har hørt på hundre år. På teatergruppe ble jeg kjent med andre unger/ungdommer fra hele Karmøy. Når skolen var kjip, var det veldig bra å treffe folk som ikke var tilknyttet skolen. En gang fikk jeg hovedrolle i et stykke: Vi hadde teaterstykke om norrøn mytologi. Jeg fikk hovedrollen. Helt i begynnelsen skulle jeg været framme på scenen og synge, så skulle jeg bli kidnappet. Resten av stykket måtte jeg stå bak sceneteppet og vente til slutten av stykket, når jeg ble funnet igjen. Og det var kjekt: Jeg fikk synge alene for et stort publikum, og en gang fikk vi til og med fri fra skolen for å framføre stykket for skoleelever. Det likte jeg godt! Det som var litt dumt var at vi fikk fri på en onsdag. Da hadde vi bare fire timer, og tre av dem var kunst og håndverk. Jeg ville heller hatt fri på en torsdag, for da hadde vi seks timer og musikk siste time. Til tross for at jeg likte å synge og kunne spille gitar og piano, likte jeg ikke musikktimene på skolen, da ørene mine ikke tålte så mye og høye lyder. (En tidlig form for migrene)? 

På skolen skrev jeg fornuftige ting og jeg vet-setninger om ting jeg lærte der. I dagboken hjemme skrev jeg jeg vet-setninger av et helt annet kaliber. Av og til var venninna mi med meg og skrev jeg vet-setninger i den. Hvis det var noen vi var sinte på, kan du være sikker på at de fikk både ei side og to i boka. Det var tåpelige ting som vi egentlig burde vært for gamle til å skrive! Men den følelsen av å sette seg ned og skrive «Jeg vet at NN skal gifte seg med en do» og tegne tvilsomme bryllupsbilder fra festen var rene terapien da vi var 9-10 år og ingen annen form for terapi ville hatt effekt, hvis den ikke ble rettet mot NN, som faktisk var en mobber. Vi kunne også skrive hyggelige jeg vet-setninger om hyggelige folk. Og så laget vi papirdukker. Vi tegnet hode og kropp på et ark og klippet dem ut. Så fant vi ut hvem de liknet på og skrev navnet på vedkommende bak på ryggen til papirdukkene. Jo hyggeligere folk var, jo penere ble papirdukkene. Og hvis det var personer som ikke var hyggelige, kan du være sikker på at papirdukkene så ut deretter!

Jeg tipper dette bildet er fra nyttårsaften 1990-1991. Til jul hadde jeg fått en og gips til å støpe figurer i. Det ble en del figurer! Her maler jeg en slik gipsfigur. Eller sover jeg? 

Jeg plukker nøtter i Tungesvik. Hver høstferie ville jeg besøke mormor og morfar i Tungesvik, klatre i trærne, plukke nøtter og hilse på hundene og sauene. 

17. mai en gang i begynnelsen på 90-tallet eller sent på 80-tallet

I påsken reiste vi fra Skånevik til Seljestad for å stå på ski hvis været tillot det. Jo lengre, raskere og brattere bakker, jo bedre! Her har jeg tatt en stopp til ære for fotografen. 

Vi fikk trampoline en gang på 80-90-tallet. Den var liten sammenliknet med dagens trampoliner, men ei venninne av meg klarte faktisk å brekke armen på den. Hun kunne ikke ha gym på seks uker etterpå, og da kunne ikke jeg det heller, mente jeg. Læreren var nok av en annen oppfatning... ;) 

Turtips: Vannes i Skånevik

Jeg har skrevet om Vannes før og lagt ut bilder derfra. Men en god ting kan ikke sies for ofte eller skrives for ofte om. Og hver gang jeg går innover der er det som jeg går inn i en annen verden, og lyset er forskjellig hver eneste gang. Derfor tar jeg samme bildene igjen og igjen, for jeg blir alltid like fascinert av dette stedet. Det er som om tiden har stått stille og at trollene fortsatt lever i beste velgående. Man må bare vente til skumringen, så kommer de fram! Kanskje skogen rett og slett er litt forhekset? 

Etter at vi fikk unger og døgnrytmen min endret seg radikalt fra ekstremt B-menneske til ekstremt A-menneske, har jeg ikke gått innover der når det har vært sent. Spesielt husker jeg en sommer da jeg fortsatt var singel og barnløs. Jeg gikk innover der en sen kveld. Mørket hadde begynt å sige på da jeg gikk, men det gikk fint an å se. Turen fra hytta til endes av veien tar en liten time. Jeg hadde en følelse av å bli iakttatt, og jeg syntes det var rart, for jeg pleier aldri å være spesielt mørkredd. Denne kvelden var det som om noen gikk foran meg og sprang avgårde når jeg sprang. Etter hvert ble det ganske mørkt og jeg kunne ikke se så mye, da det ikke er gatelykter innover der. Men til endes skulle jeg. Helt i enden av veien så jeg tre par øyne lyse mot meg. I mørket kunne jeg skimte noe som kunne minne om horn. Jeg ble vettskremt og løp alt jeg kunne tilbake mot hytta. Etter å ha kommet på betryggende avstand snudde jeg meg. Der så jeg en svart villsau og to lam! De hadde nok vært reddere enn meg! 

Utsikt nesten til endes av veien

Er dette en forhekset skog?

Enda mer utsikt 

Her er det bratt, så man bør ikke ha høydeskrekk!

Skilt nesten i enden av veien

Jeg pleier å ta en liten avstikker når jeg har kommet til endes. Her kan man se utover mot Skånevik Sentrum. Når det er bluesfestival kan man sitte her og høre musikken. Passe volum, ikke så mange folk og ikke ei krone å betale! I år var det ikke bluesfestival, så da fikk man heller høre på lydene fra naturen!

Denne myra heter Krossabergmyro. Jeg skjønner litt hvorfor, for her går det mange stier. Man kan følge en sti innover mot indre Vannes eller man kan gå tilbake til veien. Stiene er forholdsvis lette å finne, selv om det er lenge siden noen gikk på dem. 

Trodlaholet - Bor det et troll her? 

Er denne skogen forhekset? 

Tak savner hus

Helt i enden av veien. For ti år siden snakket jeg med en gammel mann som bodde i det røde huset på bildet. Han bodde der. Nå tror jeg ikke det bor fastboende her, men det er en del folk som har ferieboliger innover.