Livet, døden og fine minner

Jeg har prøvd å skrive flere ganger på denne bloggen siden sist men får det bare ikke til! Kanskje jeg skulle startet en tredje blogg? Har vært inne på tanken, for her inne er det veldig mye av alt mulig. Men det er kanskje det som er meningen også, for livet inneholder veldig mye av alt mulig. Løsningen jeg har kommet fram til er at jeg skriver om et tema i et innlegg og et annet tema i neste innlegg. 

Som jeg nevnte innimellom alt det andre i forrige innlegg har jeg vært heldig å ha fire besteforeldre boende ikke langt fra oss gjennom hele oppveksten. 2. november døde mormor, som var den siste gjenlevende av dem. Det var alltid kjekt å komme på besøk til mormor og morfar, både på Breidablikk og i Tungesvik, hvor de også bodde store deler av året. De hadde to hunder som vi var veldig glad i og mange sauer. I påsken fikk vi være med på lamming og tidlig på høsten var vi ofte med på sauesanking på Breiborg. Vi fikk også være med på "hesjing" eller "høying" som kanskje er det offisielle ordet. Om sommeren plukket vi rips mens mormor stod inne på kjøkkenet og lagde saft. Det ble en del saft, for de hadde mange busker med nærmest en ubegrenset mengde med rips! Lukt av nykokt ripsbærsaft er den beste lukten som finnes!

Til og med noe så kjedelig som å vaske ovnen var kjekt hos mormor og morfar. Jeg husker en gang mormor hadde holdt på lenge for å få ovnen ren men den ble ikke ordentlig ren. Jeg tilbød meg å gjøre et forsøk. Det var gjort på 10 minutter, og mormor ble kjempefornøyd med resultatet. Så ren hadde den ikke vært siden den var ny, påstod hun.

En annen gang spurte morfar om jeg ville klippe håret hans. Jeg kan ha vært rundt ti år. Jeg sa ja, at jeg kunne gjøre det men at jeg ikke hadde klippet hår noen gang før, så jeg var litt bekymret for resultatet. Vi gikk ut på plenen, for det var sommer. Han sa hvor jeg skulle klippe, og jeg gjorde det med en skrekkblandet fryd. Etterpå fikk jeg en hundrelapp. Jeg sa at han burde se seg i speilet for å forsikre seg at han var fornøyd før han ga meg den hundrelappen. Han så seg i speilet og var fornøyd. Han var nok ikke så forfengelig som meg.

Morfar døde i 2005 og mormor fikk en hjerneblødning i 2006, så da trodde vi at vi hadde mistet henne også, men hun kom seg og ble helt seg selv igjen, utrolig nok. De siste tre årene bodde hun på aldershjem men fikk mye besøk. Dessverre ikke av meg, da jeg har en del halsbetennelser og ikke ville smitte henne eller andre beboere som måtte befinne seg i min nærhet.

Begravelsen kan jeg ikke si så mye om. Jeg gikk inn i kirka og var mentalt forberedt på å sitte helt framme. Men da jeg kom helt fram, tok adrenalinet overhånd og jeg sprang ut av kirka og bare fortsatte å løpe flere kilometer i finklærne før jeg løp tilbake. Jeg smøg meg opp på galleriet usett. Mulig at kantoren så meg, men han så vel mer på notene enn på meg, regner jeg med. Det var mye bedre å sitte oppe, litt på avstand fra alt. Og da følget gikk ut bare snek jeg meg ubemerket inn i rekka der jeg skulle være.

Jeg har en femåring som spør om alt mulig for tiden, blant annet livet og døden. Hun har forstått at alle dør en gang og at man ikke blir levende igjen etter å ha dødd (selv om Jesus riktignok gjorde det, men han er unntaket fra regelen). "Hvorfor må alle dø"? spør hun ofte. Jeg forklarer at det er fordi vi er laget slik og at vi kommer til å være klar for det når vi blir veldig gamle, derfor trenger vi ikke tenke så mye på det akkurat nå. Jeg er redd for døden, for vi vet ikke hva som skjer etterpå og vil ikke få vite det før vi faktisk dør. Og før den tid prøver jeg å ikke tenke så mye på det, for når vi er veldig gamle, er vi kanskje klar?

Litt av hvert

Bloggingen min er blitt veldig sporadisk de siste årene, noe jeg kan skylde på et til tider travelt hverdagsliv med to søte små og en PC som begynner å dra på årene. Nå har jeg fått en ny og bedre PC som jeg skriver på, så nå kan jeg begynne å blogge for fullt igjen.

Den siste uken har vært fullt av alt mulig, egentlig: Trening, betente skuldre med påfølgende passivitet (Jepp, var nok litt for overivrig), bursdag, spysyk fireåring med en emetofobisk mor som passet på henne, planlagt halloweenfeiring som ikke ble noe av på grunn av spysyk fireåring og hysterisk mor som fikk migrene på grunn av at hun ikke kan vise fireåringen at hun er redd for oppkast, planlegging av bursdagsselskap, dødsfall i familien, julemesse og enda et bursdagsselskap i nøyaktig den rekkefølgen. Det er som om jeg lever flere parallelle liv hvor alt skjer på en gang og jeg ikke klarer å fordøye noen ting. Man bare henger med så godt man kan mens livet lever seg selv.

På lørdag for halvannen uke siden ble minstemann tre år. Det var en stor dag for ham med feiring på barnehagen på fredagen og kake med lys hjemme på lørdagen. Jeg hadde brukt tid på å lage banankake til ham, for han er veldig glad i bananer. Lysene måtte tennes og blåses flere ganger, men han skrek da vi skar et kakestykke til ham: Han ville heller ha brødskive med blåbærsyltetøy! På søndag kom besteforeldrene på besøk og spiste hjemmelaget lasagne og rester av banankaken. Han sier fortsatt at han er to år, men han har jo vært det i et helt år, så det er kanskje ikke så rart at det tar tid å venne seg til at han faktisk er blitt tre!

På fredag, altså for tre dager siden, døde mormor etter å ha vært syk ei stund. Det var noe man forventer vil skje når noen er 88 år og syk, men det er alltid trist uansett for oss som er igjen. Jeg husker alle besteforeldrene mine, og hun var den siste gjenlevende. Alle bodde i Skudeneshavn, hvor jeg også vokste opp, noe som gjorde at jeg kunne ha daglig kontakt med dem. Det var veldig kjekt å ha alle boende så nær men også veldig trist da de døde. Jeg tror ikke det helt har sunket inn ennå. På tirsdag er det begravelse, og det er noe jeg gruer meg veldig til, for da går det kanskje opp for meg at hun faktisk er død. Begravelser er alltid tøffe uansett, men det er enkelte ting jeg synes er ekstra vanskelig og som jeg skulle ønske var annerledes: Hvorfor må de nærmeste sitte helt fremst, for eksempel? Det innebærer at alle som sitter lenger bak sitter og ser på oss. Og så må vi gå først ut. Vi må gå gjennom hele kirkegangen mens alle de som sitter lenger bak venter og ser på oss. Jeg føler meg ikke komfortabel med å bli sett på av så mange i en slik situasjon. Jeg tror ikke jeg ville vært uberørt i en begravelse om det så skulle være en totalt fremmed som ble begravd. Men hvis jeg kunne sneket meg inn helt til sist, sittet bakerst eller øverst på galleriet og sneket meg ut først av alle, uten at noen så det, ville det vært mye enklere.

På lørdag var det julemesse. Ei god venninne av meg arrangerte julemesse på Uni-K i Haugesund, og jeg var en av mange som hadde bod. Jeg solgte stjerner og smykker/armbånd som jeg har perlet av grønlandsperler. Jeg fikk solgt hele syv stjerner og et armbånd! Men selv om jeg ikke hadde noe suksess i salget, var det kjekt og sosialt. Spesielt spennende var det å se hva alle andre solgte.

I morgen skal eldstejenta besøke skolen hun skal begynne på til høsten. Heldigvis har hun mange gode venner fra barnehagen som skal gå på samme skolen. Hun gleder seg veldig til å begynne på skolen om snart et år. Jeg håper det svarer til forventningene og at hun vil få det like bra på skolen som hun har det i barnehagen. Selv om alt ligger til rette for at hun skal trives på skolen også, er hun fortsatt den lille babyen min som ble født seks uker for tidlig. Tiden går for fort, livet lever seg selv og man bare henger med så godt man kan!