I 1988 var jeg syv år. Jeg var glad da august måned kom, for da skulle jeg begynne på skolen. Tidligere hadde jeg bare vært med mamma da hun underviste som vikar i en 1. klasse som var to skoleår eldre enn meg. Jeg hadde lært å lese, skrive og regne, for jeg hadde jo allerede vært med og gjort det samme som første- og andreklassingene i to år. De var ikke så mye eldre enn meg, for jeg er født tidlig på året og hadde vært meget interessert i å lære. Jeg gledet meg til å komme på skolen og vise alt jeg kunne. Det som bekymret meg litt var at jeg ikke kunne engelsk. Jeg hadde vært med i noen engelsktimer oppe i 5. og 6. klasse. (Det som nå er 6. og 7. klasse). Og det var jeg sikker på at jeg kom til å slite med, for jeg hadde jo ikke skjønt noe av det de holdt på med der! Men det var fire år til vi skulle ha engelsk, og jeg glemte det snart ut.
Første skoledag lavet regnet ned, som det ofte gjør på Syre og i området der. Alle stod under skuret før vi ble vinket inn. Vi skulle være i klasserom nr. 4. Det var fem klasserom i den gangen, men vi skulle være i 4. klasse sitt rom allerede da vi begynte i 1. klasse. Ingen elever kom til å flytte, ingen elever kom til å komme nye inn. Jeg kom til å forflytte meg til en annen skole fire år senere, men jeg visste ingenting om det da. Og samme klasserommet skulle klassen ha fra 1. klasse til 6. klasse. Når jeg tenker tilbake på det var det litt klaustrofobisk. Jeg tror det er sunt og viktig å bytte klasserom og plass i klasserommet av og til. For dere som begynte på skolen høsten 1997 eller senere: I gamle dager varte barneskolen seks år, ungdomsskolen tre år, og elevene begynte på skolen det kalenderåret de fylte syv år.
Da vi hadde kommet inn i klasserommet kom rektor og fortalte at flagget vaiet for oss, ikke for de andre elevene på skolen. Det fikk meg til å føle meg stolt, samtidig som jeg syntes litt synd på de andre elevene som flagget ikke vaiet for. Læreren vår kom og leste et eventyr for oss. Senere kom en annen lærer og viste oss forskjellige geometriske figurer og spurte oss om vi visste hva de het. Jeg husker hun tok opp et kvadrat og spurte hva det var. Noen visste at det var en firkant. Så holdt vedkommende opp et rektangel og spurte hvilken form det var. Jeg fikk svare at det også var en firkant. Etterpå kom det noen inn og sa at alle foreldrene skulle være med ut og drikke kaffe. Jeg protesterte høylytt på det. Ikke for at jeg ikke ville slippe mamma men fordi jeg visste at hun ikke drakk kaffe! Hadde de sagt at de skulle drikke brus, hadde saken stilt seg annerledes.
Den første leksa vi fikk var å tegne oss selv. Dette var jeg mektig irritert på at jeg måtte gjøre, for jeg kunne jo ikke se meg selv i virkeligheten, så da ville jeg jo aldri få det riktig! Lekser var i det hele tatt et nødvendig onde og noe jeg gjorde mitt ytterste for å unngå.
Skolesekken min var blå med rød farge på begge sidene. Jeg hadde fundert ei stund på om jeg skulle ta den eller en rosa. Før hadde jeg likt godt blå farge, men nå var jeg begynt å like rosa. Jeg endte opp med å kjøpe den blå. Det angret jeg litt på da jeg så at alle de tolv andre jentene hadde rosa sekker. En gutt i klassen hadde lik min sekk. Det var det første som skilte meg ut fra mengden, men det var ikke det siste. Jeg tenkte kritisk og stilte stadig spørsmål til etablerte sannheter. Og jeg ba stadig om ordet. I ettertid synes jeg det er litt kult at sekken min ikke var helt lik alle de andre sekkene, men det var mange ganger i løpet av de fire kommende årene hvor jeg hadde fått et langt lettere liv om jeg bare hadde vært en av mengden. Uansett hva jeg ønsket å være, og uansett hva de andre ønsket at jeg skulle være eller trodde at jeg var, var jeg bare meg: jeg hadde blå sekk og var stort sett alltid uenig med alle andre, i alle fall følte jeg det slik. Jeg var flink i norsk og kunst og håndverk, passe flink i matte og elendig i både skuespill og ballspill. Etter hvert lærte jeg meg engelsk, og det viste seg å ikke være så vanskelig som jeg fryktet da jeg hadde min første skoledag. Skuespill og ballspill lærte jeg meg aldri!
