Coronatider, dag 5

Nå håper jeg på at coronatidene begynner å nærme seg slutten. Jeg har vært slakk, hatt lett feber, på og av med vond hals og konstant tett nese. De siste dagene har jeg ikke gjort noen ting, bare vært veldig lat. Jeg har ikke en gang giddet å blogge! Men jeg har IKKE hatt pusteproblemer eller piping på utpust, noe jeg alltid får når jeg er forkjølet. 

I dag var jeg med ungene en tur på Visnes. Der er det en zipline og en lekeplass de liker godt å være på. Det er et par hundre meter fra lekeplassen til Ziplinen, og jeg kjente godt at formen var elendig og slet med å holde følge med ungene. Siden fredag har jeg tatt det helt med ro, spist hva jeg vil (Mye sjokolade) og sett på NRK arkivet. Der fant jeg Frida med hjertet i hånden, Villaveien, nattseglere og Furuhaugen Blues.. Lett underholdning og kjekt å mimre. Så jeg har ikke hatt det veldig ille, men i dag var det godt å komme seg litt ut. 

Kanskje kjolen til åtteåringen snart blir ferdig! 

Kakao er aldri galt, selv om dagene er litt rettere og det står til liv! 

Coronatider, dag 1

 Ja, da ble det som jeg hadde regnet med. Jeg har fått Corona, og det i selve vinterferien! På søndag ble åtteåringen syk. Hun hadde høy feber og kraftig muskelverk. På mandag var hun mye bedre, på tirsdag var hun frisk og på onsdag var hun tilbake på skolen. Jeg har aldri opplevd at man får så høy feber ene dagen, og så være tilnærmet frisk andre dagen, uten forkjølelsessymptomer eller noen ting! 

Hele uken har jeg gått rundt og kjent på litt vondt i halsen og slakkhet, men det er ikke uvanlig at jeg har litt vondt i halsen. Hver dag før jeg har gått på jobb har jeg tatt en hurtigtest og målt temperaturen i øret. I går begynte ryggen å verke, noe som er helt vanlig for meg etter en uke med mye ståing og gåing. Jeg tullet med at jeg hadde psykisk Corona, og at jeg garantert fikk det i vinterferien. Da jeg kom hjem og ungene ville ha besøk av venner, tok jeg en test før vi inviterte unger hjem. Og den viste seg å være positiv! Jeg fikk tredje vaksinedose i begynnelsen av januar, så vaksinen beskytter meg nok en del. De fleste nærkontaktene mine har allerede hatt Corona, så da har jeg forhåpentligvis ikke smittet noen. 

I dag har jeg gjort husarbeid som jeg alltid gjør: Vasket, tromlet og hengt klær til tørk. Middag orket jeg ikke å lage, så mann og unger har hentet/spist pizzabakerpizza. Ingen var lei seg for det! Jeg ville ha kinamat, så jeg ringte til New China House i Haugesund, vipset og kjørte til Take Away-avdelingen deres. En mann kom ut og satte maten på trappen. Jeg kunne gå rett ut og hente når han var inne igjen og det ikke var folk i nærheten. De har kjempegod service og mat for en hyggelig pris. Og veldig praktisk å kunne ringe og bestille, vipse og hente på trappa. Heldigvis er smakssansen og luktesansen fortsatt velfungerende! 

Jeg merker at jeg er litt redusert/syk, men det er omtrent som begynnelsen på en halsbetennelse. Hadde jeg jobbet i barnehage eller 1. klasse, hadde jeg nok ikke klart å gå på jobb. Akkurat nå er jeg i 4., 6. og 7. klasse, og jobben er ikke fysisk krevende. Så jeg ville ikke engang vurdert å være hjemme fra jobb i prepandemisk tidsalder. Men jeg merker jo at formen er dårlig. Håper fortsatt på noen coronafrie dager i vinterferien, at jeg ikke har smittet noen og at mannfolkene i huset holder seg friske! 

Jeg er kjempeglad for at jeg har vaksinert meg, at åtteåringen er over det og at vi begge fikk det relativt lett. Men selv om smitteverntiltakene er opphevet og det går bra med oss, skal vi huske på at det fortsatt er  folk som er redde for både vaksine og pandemi. Noen kan fortsatt bli alvorlig syke, selv om det går bra med oss. Og det skal vi ha respekt for! 

  Heldigvis har vi et boblebad som kan fylles med skum! Luktesans har jeg fortsatt, og et utvalg av mine favoritter er ikke feil! 

                                             Coronaselfie

                                              Dagens middag. Svinefilet i sursøt saus til dessert! 

                                                       En tydelig positiv test. 

                                              Festantrekk for syke tider 😊

Egenkomponert Minecraft-genser

Jeg har to unger som liker Minecraft veldig godt for tiden. Femåringen trengte en ny genser, da traktorgenseren hans er begynt å bli for liten. Han har selv valgt farger og figurer underveis. Jeg har googlet for å finne bilder og figurer. Minecraft har veldig firkantede former, så det er ikke så veldig komplisert. Det var flere perleoppskrifter. Jeg omgjorde det til strikk ved å tegne mønster på et rutepapir. Restegarn har jeg brukt mye av, særlig ulike grønne og blå nyanser. Det jeg ikke har gjort helt riktig er å ikke bruke samme tykkelse garn hele veien. Zombie fikk litt tynnere garn enn resten av figurene. Men Joakim er kjempefornøyd, og da er jeg også fornøyd. 

Dette trenger du:

6 nøster med Sandnes merinoull, middels tykkelse, genseren bunnfarge

1 nøste svart til Enderman, edderkopp og hals

1 nøste grønt til Creeper

Restegarn i blå og grønne nyanser til Zombie

Rundpinner og settepinner, tykkelse 3,0 og 3,5. 

Armer: 

* Legg opp 48 masker på settepinner nr. 3. 

 * Strikk 6 cm ribb, en rett og en vrang. 

* Skift til settepinner nr. 3,5 og begynn å strikk glattstrikk. 

* Øk en maske på 2. maska og nest siste maska i omgangen. 

* Fortsett å øke to masker hver 6. omgang. 

* Når du har 76 masker på pinnen, stopper du å øke.

* Strikk fram til armen måler 30 cm. 

* Fell de fire første og tre siste maskene på en omgang. 

Bol: 

* Legg opp 180 masker (eller annet maskeantall delelig med 10) på rundpinne nr. 3. 

* Strikk 6 cm ribb, en rett og en vrangt. 

* Skift til rundpinne nr. 3,5. 

* Srikk 2 omganger glattstrikk i bunnfarge. 

* Strikk Creeper. 

* Strikk 4 omganger med bunnfarge. 

* Strikk Enderman

* Strikk 4 omganger med bunnfarge

* Strikk til arbeidet måler 30 cm. Fell 9 masker i hver ende til armhull. 

Bærestykket: 

* Sett bol og armer inn på samme pinne. 

* Strikk en omgang hvor du feller jevnt fordelt over omgangen, slik at du har 288 masker igjen på pinnen. 

* Strikk 8 omganger bunnfarge.

* Strikk en omgang hvor du feller 40 masker jevnt fordelt over omgangen. (248 masker igjen)

* Strikk edderkoppen. 

* Strikk en omgang hvor du feller 36 masker jevnt fordelt (212 masker igjen) 

* Strikk 3 omganger bunnfarge. 

* Strikk en omgang hvor du feller 32 masker jevnt fordelt over omgangen (180 masker igjen) 

* Strikk Creeper

* Strikk en omgang hvor du feller 26 masker jevnt fordelt (152 masker igjen) 

* Strikk to omganger hvor du strikker to masker svart og to masker bunnfarge ut omgangen. 

* Strikk en omgang svart.

* Strikk en omgang hvor du strikker 1 maske svart og en maske bunnfarge ut omgangen. 

* Strikk en omgang svart. 

* Bytt til settepinner nr.3. Strikk 6 cm. Svart. 

Edderkopp skal strikkes på bærestykket. Rutene markert med prikker representerer bunnfarge. Rutene som ikke er markert representerer svart farge. Jeg har tegnet strek rundt for å vise formen tydeligere. Det er bare det som er innenfor det markerte rektangelet som skal strikkes. 

Creeper, Enderman og Zombie skal strikkes på bolen. Merk at jeg har laget ulike symbol for ulike farger på Zombie. Velg farger selv! 

G(r)oe gamle dager: 1987

"Jeg vil begynne i barnehagen", var noe jeg husker at jeg sa mye i 1987. Jeg var seks år og hadde aldri gått i barnehagen. Jeg pleide å være med mamma på skolen da hun var vikar oppe på nærskolen. Hun underviste en førsteklasse, og jeg likte godt å være med på å "hjelpe" førsteklassingene. Jeg var rimelig skolemoden og klar for å begynne på skolen. Jeg hadde lært å lese, skrive og regne, så det ble jo greit å kunne vise lærerne hva jeg kunne, tenkte jeg. Og jeg begynte å innse at jeg snart måtte komme meg i barnehagen hvis jeg skulle rekke det før jeg begynte på skolen på ordentlig. Jeg hadde lest om Emma i barnehagen, og så likte jeg godt å lese ei bok som het Akkurat passe snill. Den handlet om ei som het Sara som gikk i barnehagen. Jeg syntes det hørtes veldig gøy ut. En gang i august fikk jeg endelig lov til å begynne! Jeg husker at jeg syntes det var stas men jeg ble også ganske rystet over at en liten, uoppdragen unge slo meg på ryggen med en spade oppe i klatrestativet. "Det må du regne med kan skje i barnehagen", sa bare mamma uten et snev av empati å spore. Da lurte jeg litt på hva jeg hadde begitt meg ut på. 

Det var bare småunger i barnehagen, og jeg var ikke maskot på samme måten som jeg var på skolen. Jeg husker at det var ei av småungene som stirret veldig på meg. Det irriterte jeg meg over, men jeg sa ingenting, hverken til henne eller til de voksne. En gang lekte jeg med dokker sammen med henne. Etterpå stirret hun konstant, og jeg skjønte ikke hvorfor. 

Vi gjorde mange kjekke ting i barnehagen: Vi plukket poteter, gikk tur til sjøen, til bokhandelen for å kjøpe permer (Bare vi som var skolespirer) og hadde mange kjekke aktiviteter ute og inne. I stedet for navn på knaggene hadde vi symboler. Jeg hadde et rødt hellikopter. Jeg husker at jeg syntes ungene var veldig små. Og så syntes jeg de voksne var litt dumme. En gang var det en voksen som skulle hjelpe ungene med påkledning. Da var det en av "småungene" som trengte en del hjelp og tiltalte henne med "DU". Til slutt var nok tålegrensa hennes nådd, så hun sa med store bokstaver "EG HETTE IKKJE DU"! og da lo jeg godt. Jeg tenkte at hun trodde at han trodde at hun het Du, og så tenkte jeg på mange ulike scenarier man kunne ha kommet oppi hvis man het Du". 

En annen gang var det en gutt som var litt sen med å komme til spisebordet da vi skulle ha lunsj. Det var ingen stoler ledige til ham, så han gikk rundt bordet for å lete etter en stol. Da ble «Du» en smule hissig: "Sett deg ned med bordet nå med en gang", sa hun "Kor ska eg sitta, da"? spurte han "På rauå di, farr", (Karmøydialekt for: "På rumpa di, gutt"). svarte hun. Nå i ettertid skjønner jeg at hun ikke visste at det ikke var ledige stoler, men den gangen skjønte jeg ikke det. 

Før vi fikk frukt måtte vi spise opp alt vi hadde i matboksen vår. Skorper også! Jeg ville ikke ha skorper, men jeg ville gjerne ha frukt. Løsningen ble å legge skorpene og resten av det jeg ikke ville ha inni genseren og stappe genseren ned i buksa. Det fungerte veldig bra, helt til vi fikk potetsuppe av potetene vi hadde plukket. Vi fikk en stor porsjon på tallerken som vi skulle spise opp. Jeg likte det ikke og ville ikke klart alt selv om jeg hadde likt det. Potetsuppe gikk det ikke an å gjemme under genseren. Blodpannekaker, derimot, gikk veldig greit å gjemme under genseren. En dag trodde jeg at jeg skulle bli avslørt: Jeg gikk ut og hadde som vanlig en del uspiste skiver inni genseren. Utenfor traff jeg tanten min, som jobbet på den andre avdelingen. Da jeg stod og snakket med henne falt plutselig skorpene ut av buksebenet mitt. Hun kommenterte det, og jeg latet som jeg ikke ante hva hun snakket om. Jeg var litt redd for at hun skulle sladre til de andre voksne, men hun sladret ikke, tror jeg. I alle fall ikke til de andre ansatte. Jeg tror hun fortalte det til mamma ved en anledning, men da var hun mest av alt imponert over at jeg var løsningsorientert. 

I ettertid ser jeg at vi gjorde mange kjekke ting i barnehagen, men jeg var ikke særlig imponert der og da. Vi hadde også ulike oppgaver som rullerte. Jeg hadde oppgaver å skjære frukt en gang. Vi skulle lage fruktsalat: Epler, druer, pærer og bananer blandet med fløte. Det smakte kjempegodt den gangen, og det smaker like godt i dag, selv om fløten er byttet ut med melonyoghurt. Jeg husker at jeg kuttet fingeren da jeg skar frukt. Jeg fikk gitt beskjed og ble plastret. Det var vondt og blødde en del. Tårene spratt i øynene på meg, men jeg turde ikke å grine. Det var det bare småunger som gjorde, tenkte jeg. Og jeg var definitivt ingen småunge! 

Syvåringen min, som går i andre klasse nå, er et halvt år yngre enn jeg var da jeg begynte i første klasse. Det er vanskelig å forestille seg at hun skulle gått i barnehagen nå, men det var vel andre tider i 1987 enn i tiden etter 1997, da man begynte på skolen det året man fylte seks og ikke det året man fylte sju. Jeg gikk ikke så veldig lenge på barnehagen. Snart var jeg tilbake som ekstralærer for førsteklassingene på skolen!

Nissebukk anno 1987. Vi hadde ikke nissedrakt, så da brukte vi det vi hadde. Vi ante ikke hva Halloween var, men vi pleide å gå julebukk til naboene en gang mellom 2. juledag og nyttårsaften. Da kledde vi oss ut med rare klær og hjemmelagede masker. Vi pleide å klippe ut nese og øyner fra et ark, fargelegge det som vi ville og feste det med tråd til ansiktet. Jeg klarte aldri å vente med å gå, så jeg pleide å gå etter festen på det lokale bedehuset 2. juledag. 

Jeg hadde på meg strikkekjolen som farmor strikket til meg. Det var den gjeveste kjolen jeg hadde, og jeg ville bare ha den! Når jeg var på besøk hos tante, onkel og søskenbarn i Kopervik likte jeg å spille et kulespill, som gikk ut på å få ei kule gjennom en labyrint fra A til B, uten å falle nedi hull på veien. I bakgrunnen ligger Trixi inntil ovnen og koser seg. 

En annen aktivitet var å lage ulike figurer i leire eller trolldeig. Også her i Kopervik. 

Jul anno ca. 1987. Treet står i stil til gardinene i bakgrunnen. 

Vil du være med meg hjem og se på frimerkesamlingen min? Jeg har fortsatt en solid frimerkesamling et eller annet sted på loftet. Bytting av frimerker var en populær aktivitet. 

G(r)oe gamle og Gro som ny

I dag skal jeg ikke blogge om gamle dager men om nye dager. 2020 har vært og er fortsatt et helt surrealistisk år. 

Hvis du ser på de to selfiene jeg har lagt ut, kan du kanskje se en aldri så liten forandring. Det første bildet er fra karantenetiden, da jeg og Aleksandra var ute stort sett hele tiden. Hun startet badesesongen, jeg stod med bena i vannet og passet på henne mens jeg var på jobb via teams. Det var en helt sprø situasjon som jeg først og fremst assosierer til en skrekkfilm-ide. Eller kanskje en rar drøm som man bare venter på å våkne opp av. 

Jeg var ikke så bekymret for meg selv, i hvert fall ikke med en gang, men jeg var redd for å smitte noen. Jeg har slitt en del med støv- og pollenallergi i flere år. Det pleier å begynne i februar og vare ei stund utover høsten. Hvert år glemmer jeg allergien ut og tror jeg har betennelse på øyet. Og hvert eneste år siden jeg fant ut at jeg har allergi, har allergimedisin hjulpet! I mai kjente jeg at jeg begynte å få luftveissymptomer da Aleksandra var i karantene. Jeg hadde nemlig vasket og ryddet mye den dagen vi fikk beskjed om å holde oss for oss selv. Og vasking tåler jeg dårlig, så jeg fikk luftveissymptomer med tetthet og piping på utpust. Jeg holdt meg i selvvalgt karantene, for jeg ville ikke risikere at allergien min var noe annet enn allergi. 

I juni måtte jeg holde meg i isolasjon, da jeg fikk feber og magesmerter. Coronatesten viste ingen antistoffer, så jeg kunne leve normalt igjen da jeg var symptomfri. Uken etter høstferien måtte jeg til med test igjen. Jeg hadde sannsynligvis en halsbetennelse forårsaket av et virus, men jeg hadde ikke Corona, for testen var negativ. Jeg holdt meg helt i ro og kom meg etter en ukes tid. Det er lenge siden jeg kom meg så raskt etter en halsbetennelse, for jeg pleier aldri å legge meg ned. Det er også uvanlig for meg å ha så lite vondt i halsen som jeg har hatt i år. 

Jeg har drevet og blogget om gamle dager de siste månedene. Men det er ikke bare gamle dager jeg har blogget om, og det vil dere lesere kanskje skjønne når dere ser før- og etterbilder. Det første bildet jeg har lagt ut her er ble tatt rett før jeg begynte å blogge om gamle dager. Det siste tok jeg i dag. 

G(r)oe gamle: Jeg tok en selfie i karanteneperioden mellom 1. og 10. mai.

Gro som ny: Åtte kilo er borte, og dobbelthaken er kraftig redusert! Blogging hjelper!

Jeg har gått ned åtte kilo siden i vår, og jeg har ikke gjort så mye for å få det til. Jeg har bare sluttet med Prednisolon, holdt meg til en sunn og mettende diett hver dag og skeiet ut med mokkabønner annenhver fredag. Og det er ikke trist! Det går an å kose seg ute på løpetur. Man kan også kose seg på fjelltur med unger eller alene. Jeg MÅ ikke sitte i sofaen og trykke i trynet på usunne kaloribomber for å kose meg. Da jeg fikk vite at overvekt og fedme var en risikofaktor for alvorlig Covid-19 forløp, var det bare å sette i gang med vektreduserende tiltak. For hver kilo jeg har gått ned har jeg blogget om et nytt årstall. Tusen takk for alle likes og kommentarer jeg får på Facebook! Jeg har fortsatt flere kilo igjen og regner med å blogge ei god stund til!

G(r)oe gamle dager: 1988

 I 1988 var jeg syv år. Jeg var glad da august måned kom, for da skulle jeg begynne på skolen. Tidligere hadde jeg bare vært med mamma da hun underviste som vikar i en 1. klasse som var to skoleår eldre enn meg. Jeg hadde lært å lese, skrive og regne, for jeg hadde jo allerede vært med og gjort det samme som første- og andreklassingene i to år. De var ikke så mye eldre enn meg, for jeg er født tidlig på året og hadde vært meget interessert i å lære. Jeg gledet meg til å komme på skolen og vise alt jeg kunne. Det som bekymret meg litt var at jeg ikke kunne engelsk. Jeg hadde vært med i noen engelsktimer oppe i 5. og 6. klasse. (Det som nå er 6. og 7. klasse). Og det var jeg sikker på at jeg kom til å slite med, for jeg hadde jo ikke skjønt noe av det de holdt på med der! Men det var fire år til vi skulle ha engelsk, og jeg glemte det snart ut.

Første skoledag lavet regnet ned, som det ofte gjør på Syre og i området der. Alle stod under skuret før vi ble vinket inn. Vi skulle være i klasserom nr. 4. Det var fem klasserom i den gangen, men vi skulle være i 4. klasse sitt rom allerede da vi begynte i 1. klasse. Ingen elever kom til å flytte, ingen elever kom til å komme nye inn. Jeg kom til å forflytte meg til en annen skole fire år senere, men jeg visste ingenting om det da. Og samme klasserommet skulle klassen ha fra 1. klasse til 6. klasse. Når jeg tenker tilbake på det var det litt klaustrofobisk. Jeg tror det er sunt og viktig å bytte klasserom og plass i klasserommet av og til. For dere som begynte på skolen høsten 1997 eller senere: I gamle dager varte barneskolen seks år, ungdomsskolen tre år, og elevene begynte på skolen det kalenderåret de fylte syv år. 

Da vi hadde kommet inn i klasserommet kom rektor og fortalte at flagget vaiet for oss, ikke for de andre elevene på skolen. Det fikk meg til å føle meg stolt, samtidig som jeg syntes litt synd på de andre elevene som flagget ikke vaiet for. Læreren vår kom og leste et eventyr for oss. Senere kom en annen lærer og viste oss forskjellige geometriske figurer og spurte oss om vi visste hva de het. Jeg husker hun tok opp et kvadrat og spurte hva det var. Noen visste at det var en firkant. Så holdt vedkommende opp et rektangel og spurte hvilken form det var. Jeg fikk svare at det også var en firkant. Etterpå kom det noen inn og sa at alle foreldrene skulle være med ut og drikke kaffe. Jeg protesterte høylytt på det. Ikke for at jeg ikke ville slippe mamma men fordi jeg visste at hun ikke drakk kaffe! Hadde de sagt at de skulle drikke brus, hadde saken stilt seg annerledes. 

Den første leksa vi fikk var å tegne oss selv. Dette var jeg mektig irritert på at jeg måtte gjøre, for jeg kunne jo ikke se meg selv i virkeligheten, så da ville jeg jo aldri få det riktig! Lekser var i det hele tatt et nødvendig onde og noe jeg gjorde mitt ytterste for å unngå. 

Skolesekken min var blå med rød farge på begge sidene. Jeg hadde fundert ei stund på om jeg skulle ta den eller en rosa. Før hadde jeg likt godt blå farge, men nå var jeg begynt å like rosa. Jeg endte opp med å kjøpe den blå. Det angret jeg litt på da jeg så at alle de tolv andre jentene hadde rosa sekker. En gutt i klassen hadde lik min sekk. Det var det første som skilte meg ut fra mengden, men det var ikke det siste. Jeg tenkte kritisk og stilte stadig spørsmål til etablerte sannheter. Og jeg ba stadig om ordet. I ettertid synes jeg det er litt kult at sekken min ikke var helt lik alle de andre sekkene, men det var mange ganger i løpet av de fire kommende årene hvor jeg hadde fått et langt lettere liv om jeg bare hadde vært en av mengden. Uansett hva jeg ønsket å være, og uansett hva de andre ønsket at jeg skulle være eller trodde at jeg var, var jeg bare meg: jeg hadde blå sekk og var stort sett alltid uenig med alle andre, i alle fall følte jeg det slik. Jeg var flink i norsk og kunst og håndverk, passe flink i matte og elendig i både skuespill og ballspill. Etter hvert lærte jeg meg engelsk, og det viste seg å ikke være så vanskelig som jeg fryktet da jeg hadde min første skoledag. Skuespill og ballspill lærte jeg meg aldri!

                                           Jeg og Tina i Skånevik. Dette bildet er fra rundt 1993. 

G(r)oe, gamle dager: 1989

«Noen kommer, noen går, noen dør i livets vår, stjerner lyser hvite» lærte jeg på sangundervisning en gang for lenge siden. I 1989 erfarte jeg at noen kom og at noen gikk. Og plutselig skjønte jeg at folk jeg kjente kunne dø og at alle kom til å dø en gang. Det var også rundt denne tiden jeg fant ut at voksne ikke nødvendigvis visste alt, husket alt og alltid hadde rett, noe jeg benyttet meg av da jeg ville gå i gang med en aktivitet som de trodde jeg var to år for liten til. 

 Lenge hadde jeg prøvd å overtale foreldrene mine til å få en hund, en katt eller aller helst en lillesøster/bror. Jeg husker at gamle folk alltid gikk bort til meg og sa: «Er det dette som er minsten», og ingen åtteåringer liker å være minst! Til og med blant søskenbarna på begge sider var jeg «minst». Jeg hadde bearbeidet tanten og onkelen min litt også med tegninger av barnevogner og sterke oppfordringer om at jeg ville ha søskenbarn. Og jeg var helt sikker på at det var grunnen til at jeg endelig fikk et søskenbarn i mars 1989. Det var stor stas å få søskenbarn, og noen år senere kom et til. Helt uten at jeg trengte å tegne barnevogner og komme med tydelige hint. I juni samme året døde oldemora vår, som vi kalte for O-mor. Hun var veldig gammel og syk, og voksne ventet at det skulle skje, men det var ikke noe jeg forventet, så det var et stort sjokk. Jeg husker at vi var i Tungesvik da beskjeden kom. Det var første søndagen i juni og en veldig varm dag. Jeg var ute i klatretreet da jeg fikk beskjeden, og plutselig var det som om fjellene ble gedigne og var i ferd med å falle over meg. De første gangene vi reiste til Skånevik igjen etter det var jeg redd for å få enda et dødsbudskap. Særlig hvis jeg befant meg på akkurat samme stedet som da jeg fikk vite at O-mor var død. Med hodet forstod jeg at det ikke var noen sammenheng, men rundt denne alderen lagde hodet mitt sammenhenger som jeg med den fornuftige hjernen skjønte at ikke stemte. Jeg husker at pappa og morfar gikk Postveimarsjen den dagen og at vi var på «Vikane» og badet. Jeg har et minne om at det var flere enn oss der, men jeg vet ikke om det stemmer. Jeg ville helst ligge og plaske i de pyttene med saltvann som hadde blitt igjen da det ble fjære. Det var godt og varmt. Mamma likte ikke at jeg lå og plasket i de pyttene. Jeg svømte med svømmearmer og glemte litt ut at O-mor var død. Og så husket jeg på det igjen om kvelden, og fjellene ble igjen høye og truende. 

Litt lenger ut på sommerferien reiste vi til Danmark, Sverige og Tyskland. Vi reiste langt sør i Tyskland dette året, for det regnet hele tiden på veien nedover. Da var det heller ingen vits i å stoppe så mye. Men da vi kom til Vulda (Vet ikke hvordan det skrives, men det uttaltes «Folda») var det fint vær! Og det beste av alt var at det var en svømmehall med klor på denne campingplassen. Det betydde at jeg fikk bade. Jeg lærte å svømme på den campingplassen, men jeg lærte ikke å komme meg effektivt framover. Mamma gikk rundt på alle parfymeriene der og spurte «Haben Sie Sans Sousis». Vi kjøpte en del av det. Vi kjøpte også såper, kassetter, walkmann og noen dokker som var like store som en baby på 6 måneder: Dolly og Kristine. Dolly sitter omringet av kosedyr på Aleksandra sitt rom nå. Kristine er fortsatt på Syre. 

Det ble etter hvert jul, og vi hadde aktivitetsdag på skolen. Jeg skulle brodere duk på den ene aktiviteten og perle stjerner av grønlandsperler på den andre. Vi hadde et par duker å velge i da vi skulle brodere. De fleste hadde kjedelige mønstre. Den eneste duken jeg syntes var veldig fin og gjerne ville brodere var av en flott engel, men man måtte gå i 4. klasse for å prøve oss på den. Jeg gikk bare i 2. klasse og syntes det var dårlig gjort å sette slike aldersgrenser på arbeidene. Men så tenkte jeg at læreren som hadde oss var gammel. Hun var hele 62 år på dette tidspunktet, og jeg hadde fått med meg at gamle folk av og til glemte. Så jeg tok en stor sjanse og valgte å lure meg til å prøve meg på den. Til min lettelse så det ut til at læreren hadde glemt at jeg ikke var gammel nok. Hun kom bort til meg og viste hvordan jeg skulle lese mønsteret ved å begynne i midten. Hun forklarte meg også at hver farge var representert med hver sitt symbol i mønsteret. Så gikk hun bare videre. Jeg skjønner i ettertid at det var lettere å la meg brodere engelen enn å la meg brodere noe av det andre, som jeg ville blitt ferdig med på kort tid. Venninna mi minnet meg på at jeg bare gikk i 2. klasse, men jeg bare latet som jeg ikke hørte og krysset fingrene for at læreren heller ikke hørte. Jeg fikk lurt meg til å brodere den engelen, og ingen sa noe mer om den saken. Foreldrene mine fikk den til jul, og den blir fortsatt tatt fram hver jul. 

Legg til bildetekst