I dag skal jeg skrive om noe jeg har gått og tenkt på lenge. Grunnene til at jeg ikke har skrevet noe før er sammensatte, men jeg synes det er viktig at alle tenker seg litt om før de buser ut med spørsmål for å stille sin egen akutte nysgjerrighet.
"Alle" vet at man ikke spør barnløse hvorfor de ikke har barn. Alle vet at man ikke spør single hvorfor de er single eller forteller overvektige folk at de er overvektige og spør hvorfor de ikke slanker seg. Ironisk nok tror enkelte at det fint går an å si til tynne folk at de er tynne, ser syke ut og må legge på seg! De fleste har imidlertid velfungerende sosiale antenner som hindrer dem å kommentere andre på denne måten.
I løpet av et 37 år langt liv har jeg opplevd å være både singel, gift barnløs, tobarnsmor, overvektig, undervektig, normalvektig, (Ingen helseplager med noen av delene, vel å merke), pen og stygg. Og alle spørsmål jeg har måttet svare på i forbindelse med dette har vært helt greit å svare på, selv om mange andre ville blitt såret hvis folk kom bort til deg og sa: "Er det ikke på tide å oppsøke Stork klinikk i Danmark nå? Du er snart tretti år og fortsatt barnløs! Greit at du er singel, men det er SÅÅÅ egoistisk å ikke få barn, og du blir jo ikke yngre mer årene, heller...." Alle var ikke så hensynsløse, men noen var det, faktisk. Nå er jeg gift og har to barn. Og til informasjon har jeg ikke vært i Danmark siden midten av 90-tallet!
For 14 år siden tok jeg et valg som skulle vise seg å ikke være særlig lurt: Jeg tok faglærerutdanning i praktiske og estetiske fag. Grunnen til at jeg gjorde det var at jeg er interessert i kunst og musikk. Jeg både synger og spiller flere instrumenter. Jeg er også interessert i psykologi. Derfor var dette en perfekt utdannelse for meg. Det jeg opplever nå er at interessen for formell utdanning innen praktiske og estetiske fag er forholdsvis lav. Tilsvarende er interessen for formell utdanning innen realfag forholdsvis høy. Jeg skjønner jo at det er mer aktuelt å ansette en person med 90 studiepoeng i matte enn meg med 90 studiepoeng i musikk. For å undervise i matte, må du ha studiepoeng i matte. For å undervise i musikk, trenger du ikke studiepoeng i musikk. Da er det smartere å ansette en person med 90 studiepoeng i matte og la denne ta musikken også, om hen så er totalt tonedøv.
Det går fint å få vikariater fra dag til dag. Jeg har også vært inne i kortere vikariater som har blitt lengre. Er jeg heldig får jeg for noen uker om gangen. Jeg har også hatt årsvikariater. Men bare vikariater. Jeg tar jobben fordi noen andre ikke kan. Den er tøff å svelge. Men det verste er å gå ut blant nysgjerrige folk som spør: "Har du fått jobb nå, da?", "Hvor jobber du nå, da?" Og så er det de som kamuflerer de to første spørsmålene med å spørre: "Hvordan går det på jobb"? Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal svare. Sannheten er at jeg kan være innom fem ulike skoler i løpet av ei uke. Og jeg kan ende opp med å være på en skole i et helt år dersom jeg er heldig. Så har du de som lurer på hvorfor jeg ikke har klart å skaffe meg fast jobb ennå, etter så mange år.
"Du kan ikke være særlig populær", sa en person til meg for mange år siden. Det var for øvrig det samme mennesket som fortalte meg at jeg burde reise til Danmark da jeg var singel og barnløs, så jeg vet at jeg ikke skal ta det altfor seriøst. Men det gjør noe med deg likevel. Når du ikke har noe fast jobb og stadig får spørsmål om det. Du isolerer deg. Du passer på å gå i butikken på tider når det er minst mulig sjanse for å treffe kjente folk. Du slutter med organiserte fritidsaktiviteter som du hadde før, da du hadde et helt år på samme arbeidsplass. Du slutter å oppsøke venner eller å gå på steder der det kan være du møter folk som begynner å spørre. Du er redd for at alle rundt deg tenker det den ene personen for mange år siden turte å si høyt: "Du kan ikke være særlig populær". Og når du først får et lengre vikariat og kan svare, er denne måten å tenke på så inngrodd at du bare fortsetter i det uendelige. Det er som det blir en del av deg.
Og tilbake til spørsmålet som dette innlegget begynte med: Har du noen jobb, da? Ja, jeg har mange jobber. Jeg stiller på kort varsel dersom noen ringer og har hatt få ledige dager siden årsvikariatet jeg hadde forrige skoleår gikk ut. Jeg har truffet mange fantastiske kolleger og elever dette skoleåret også. Jeg vet hvor jeg var i går, jeg vet hvor jeg er i dag, men hvor jeg er i morgen aner jeg ikke. Så kjære, vakre, søte, snille, passe tykke deg som leser dette: Tenk dere om før du buser ut med spørsmål for å stille egen nysgjerrighet. Det er ikke alltid like lett å svare.
