De siste ukene (månedene) har vært ganske slitsomme. Ikke fordi jeg har hatt så veldig mye å gjøre, men fordi jeg har gått rundt med en konstant følelse av å grue meg til et eller annet. Omtrent som rett før du skal opp til eksamen. Men når du skal opp til eksamen, har du en bestemt ting å grue deg til, og så går det over når eksamen er overstått. Men når man går med en følelse av å grue seg veldig til ett eller annet som man ikke vet hva er i tre måneder og vel så det, da er det slitsomt!
Så hvorfor har jeg gått rundt og grudd meg og hva har jeg grudd meg til? Som sikkert mange vet har jeg hatt vanskeligheter med å få en fast og varig jobb på grunn av fagkretsen min. Jeg har vært utdannet siden 2007, og de første årene føk jeg rundt over både hele Karmøy og Haugesund som ringevikar. Noen få ganger har jeg fått et lengre vikariat, men det har bare vært vikariater. Jeg har tatt jobben fordi noen andre ikke kunne. Etter at vi fikk unger har jeg ikke vært så fleksibel som jeg var før, og jeg er veldig sliten av å aldri ha noe mer enn fra dag til dag, små stillinger og hele tiden forandringer. Etter september har jeg ikke gjort så mye. Og selv om man føler at man mestrer ting når man jobber, begynner man å tenke negativt etter hvert når man bare går hjemme. Kanskje man egentlig ikke er så flink? Hva tenker egentlig folk? Ja, jeg bryr meg faktisk litt for mye om hva folk synes om meg. Best å skynde seg inn i butikken og handle, hvis man absolutt må. Best å være rask når man er ute, i tilfelle noen spør om man har jobb og man nok en gang må forsvare hvorfor en fortsatt, etter 11 år ikke har fått fast jobb.
Jeg har til og med grudd meg til jul, som jeg egentlig synes er årets høydepunkt, for da er det mange juleselskaper med mange folk og mange potensielle spørsmål som måtte dukke opp. Flere ganger har jeg løpt hjem fra selskap og liknende fordi jeg ikke orker å få spørsmål. En gang løp jeg hjem på høye hæler i finstas. Det var november og glatt ute. Jeg brukte to timer på hjemveien.
På onsdag våknet jeg klokka fire om natta av den gruefølelsen. På dagen møtte jeg opp på en skole som avtalt og fikk jobbtilbud! Det var veldig uventet og virket på toppen av alt som en jobb skreddersydd for meg! Nå trenger jeg ikke å løpe lenger, for nå har jeg fått jobb for i hvert fall et halvt år fram i tid, kanskje enda lenger!
Jeg gikk ut av skolen og ned i sentrum for å se etter julepresanger. Jeg gikk sent og så på alle som gikk forbi. Jeg sa hei til folk jeg kjente, uten å være redd for at de skulle spørre om jeg hadde jobb og hva de måtte tenke om meg hvis jeg sa at jeg var arbeidsledig. Senere på dagen fikk jeg besøk av ei god venninne, og på kvelden besøkte jeg ei annen venninne som jeg ble sittende å prate med helt til halv tolv. Ja, jeg har unngått å besøke venner også, fordi jeg stort sett har vært opptatt av meg selv (og hva andre tenker om meg). Nå har jeg gått fra å grue meg til å glede meg på bare noen dager. Og da jeg fikk prate med gode venner på onsdag ble jeg så opptatt av å prate, le og løse verdensproblemer at jeg glemte meg selv.
Jeg gleder meg veldig til å "glemme meg selv" litt mer i framtiden. Men først skal jeg ut for å handle nye klær. De hullete mammabuksene er ikke så veldig sexy og definitivt ikke noe bra jobbantrekk... De er dessuten blitt altfor store, for jeg har gått litt ned i vekt! Mer om det i neste innlegg. Jeg trenger gensere som ikke kryper opp og bukser som ikke kryper ned og kanskje noen litt lange tunikaer. Jeg har ikke sett i klesbutikker på lenge, men nå kan jeg være optimistisk igjen. :)
