G(r)oe, gamle dager: 1990

 Jeg har lett etter en sang som vi pleide å synge på skolen rundt 1990: Den het «hold fred» og handlet om ei lite lur heks som skremte folk fra skogen, slik at de ikke fikk gå tur. Og så blir barna sinte og synger at hun må holde opp og at hun må holde fred. Det var noe om et troll også, men jeg husker bare verset om heksen og refrenget. Jeg tror hele skolen var med og sang den. Nå har jeg brukt en stund på å lete på både YouTube og Google, men jeg kan ikke finne den! Det jeg derimot fant var Gitarkameratene og «fisketur i øsende regn». Pappa hadde en kassett med denne på, og det var fin rånemusikk på denne tiden. 

https://www.youtube.com/watch?v=p_mYBtJAKnE&feature=share

På skolen lærte vi om miljøvern og forurensning. Vi lærte oss at vi ikke skulle kaste søppel i naturen og at det var en fare for at sprayflaskene vi hadde hjemme inneholdt noe som het KFK-gasser. Det var gasser som var farlige for ozonlaget, forklarte læreren. Dette gjorde inntrykk, og jeg gikk rett på badet da jeg kom hjem, for å se om vi hadde slike sprayflasker. På slutten av 80-tallet og begynnelsen på 90-tallet hadde alle hårspray, hårskum og hårgelé hjemme på badet. Vi tok det i håret slik at det skulle ligge sånn som vi ville ha det. Egentlig var det bare noe kliss. Jeg tror ikke jeg oppdaget noe KFK i våre sprayflasker, heldigvis. Og så ble det forbudt, og ozonlaget fikset seg. 

Jeg tror det var siste halvdel av 2. klasse at vi lærte om miljøvern. Og en dag skulle vi lage vår egen sang! Dette syntes jeg var topp, for jeg likte å være kreativ. Det var en liten nedtur da læreren sa at vi ikke skulle dikte melodien selv, for jeg ville gjerne dikte en melodi! Men jeg var veldig aktiv, selv om vi bare skulle dikte en tekst til «dyrene i Afrika» Jeg kom opp med «FORURENSING, STOPP, STOPP, STOPP» der man vanligvis sang «OJA OJA AHAHA» og var veldig stolt over den ideen. Etter hvert mistet jeg litt interessen, for læreren måtte slippe til noen andre enn meg også. Jeg husker ikke andre verset, men det var noe med at steinene ble svarte og fisken dør i sjøen. 

Hver måned hadde vi fellessamling i gymsalen. Jeg tror det pleide å være etter storefri. Hele skolen samlet seg og vi sang månedens salme, som alle klassene hadde øvd på en måned. Vi hadde månedens salme, vi sang bordbønn for maten og velsignelsen før vi gikk hjem, tror jeg (Eller kanskje det bare var de to klassene over meg. Litt usikker på det) Og ingen stilte spørsmålstegn med det. Elever og lærere hadde små opptrinn på fellessamlingen. En gang hadde jeg og noen andre elever fra klassen øvd inn noen sanger på keyboard som vi spilte og sang. En annen gang fikk jeg spille piano helt alene på scenen. Jeg husker også at det var en lærer som løp rundt med et dosete klistret fast til rumpa en gang. Jeg husker ikke hvem og i hvilken anledning, men jeg husker at jeg syntes det var hysterisk morsomt. I forbindelse med miljøprosjektet hadde alle klassene laget sin egen miljøsang. Alle klassene skulle framføre sin sang for de andre. Og da det var 2. klasse sin tur fikk rektor hele skolen til å stemme i på FORURENSING STOPP, STOPP, STOPP. Da var jeg stolt! 

Det kjedeligste jeg visste tidlig på 90 tallet var å pusse tenner og legge meg. Tannbørsten var hard og ekkel, og tannkremen var heller ikke noe særlig. Noen år senere fikk jeg tannbørster som skiftet farge + at jeg oppdaget Solidox, som jeg likte veldig godt. Men rundt 1990 hadde jeg fortsatt ikke oppdaget noe slikt og kom med mange rare unnskyldninger da foreldrene mine ville at jeg skulle gå på do, pusse tenner og legge meg. En av de mer kreative var: «Nei, jeg vil ikke gå på do, for det er forurensende, og jeg vil ikke forurense». Jeg tror ikke foreldrene mine kjøpte den... Men jeg synes å huske at de lo litt ekstra. 

 

Sauer er ålreite dyr. Her er jeg i Skånevik sammen med noen veldig tamme sauer som en onkel til mormor hadde. Han bodde i et hus rett i nærheten av hytta. 

Jeg hadde vært på sirkus og sett folk gå på line. Det skjønte jeg aldri hvordan de klarte, men jeg fant ut at jeg skulle prøve. Jeg bandt en tau i hver ende av føysestativet ute på plenen. Talentet ble aldri stort nok til å kunne opptre på sirkus, men det var gøy! 

Selfie i gamle dager: Pappa hadde fått et selvutløsende kamera. Og det måtte vi teste ut! Han satte kameraet slik at han så oss i linsen og skyndte seg opp for å bli med på bildet selv. Han klarte det så vidt. Det kan være at dette bildet ble tatt en gang sent på 80-tallet.

G(r)oe gamle dager: 1991

I forrige blogginnlegg om gamle dager skrev jeg om noe som jeg har lært meg å ikke snakke så mye og høyt om. 1991 er det verste året jeg kan huske, men jeg skal ikke fokusere på det denne gangen. Jeg prøvde å ikke fokusere på det i 1991 også, og det var det som fikk meg gjennom. Noen sier at når nøden er størst, er hjelpen nærmest. Min filosofi dette året ville vært noe sånn som at når nøden er størst og når det ikke er hjelp å skimte på mils avstand, da må du øke humoren og kreativiteten: Le av folk, se dem for deg i pinlige situasjoner og skriv teite ting om dem i dagboken din! Jeg hadde en lekker dagbok med lås. Det jeg skrev i den var topp hemmelig og absolutt ikke for noen andre sine øyne og ører, så jeg låste den alltid etter at jeg hadde skrevet i den. Hvis jeg hadde gjemt nøkkelen så godt at jeg ikke fant den selv, gjorde det ingenting: Det var nemlig ingen sak å låse opp boka med ei heklenål! 

På skolen begynte vi med noe som het «tema». Da var det et tema vi skulle konsentrere oss om: Jeg antar at hvert tema varte rundt en måned. En måned het temaet «Dyr i skogen» en annen gang «Eventyr» og en tredje gang «Verdensrommet». Jeg likte godt å jobbe med tema, for det var alltid noe jeg interesserte meg for. Det jeg ikke likte var at jeg faktisk måtte gjøre noe. Vi fikk en arbeidsplan som vi skulle jobbe med på skolen og hjemme. Det var jeg fornøyd med, for da slapp jeg lekser. Trodde jeg! Gleden ble kortvarig da jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe hjemme også! 

På skolen gikk vi fra «å lære å lese» til «å lese for å lære». Her var tema en flott mulighet til å lære nettopp det: For å bearbeide det vi lærte skulle vi skrive jeg vet-setninger. «Jeg vet at Karlsvogna er et stjernebilde», «Jeg vet at jorda vår heter Tellus og er den tredje planeten fra solen», «Jeg vet at folkeeventyrene i Norge ble samlet inn av Asbjørnsen og Moe», «Jeg vet at eventyrene begynner med det var en gang» og så videre. Jeg tror jeg jobbet godt i timene på skolen, men jeg kunne ikke fordra å gjøre lekser. Jeg ville helst ikke tenke på noe som hadde med skole å gjøre når jeg kom hjem, derfor unngikk jeg leksene så langt det lot seg gjøre. De innhentet meg alltid til slutt uansett, så hvis jeg hadde brukt mer energi på å faktisk gjøre dem og mindre på å unngå dem, ville jeg gjort det mye lettere for meg selv og foreldrene mine. En gang «glemte» jeg bøkene på skolen og trodde jeg var lur. Mamma, som var lærer på samme skole, gikk bare ned, låste seg inn og hentet dem når jeg skulle gjøre lekser. Jeg prøvde å gjemme bøkene også. Da bare tok hun kopier fra en annen bok og lot meg skrive på ark. Veldig irriterende, må jeg si. Den gangen lovte jeg meg selv at om jeg en gang skulle bli lærer, skulle i hvert fall ikke mine elever få lekser!

I 4. klasse forbedret leksesituasjonen seg noe. Jeg hadde skjønt at det ikke nyttet å gjemme eller å «glemme». Og så fikk vi innført noe som het midttime. Midttime var en time midt på dagen der vi kunne gjøre hva vi ville. Vi kunne til og med få gjøre lekser! Tidligere hadde jeg prøvd å smugle bøker ut i friminuttet for å gjøre lekser der for å slippe å gjøre dem hjemme, men det fikk vi ikke lov til. Alle medelevene mine ville ut til friminutt i midttimen, noe som betydde at jeg fikk klasserommet helt for meg selv. Jeg pleide å gjøre ferdig leksene denne timen. Da trengte jeg bare å ta med leksene hjem og vise dem, så hadde jeg hele dagen fri til å kose meg med fritidsaktiviteter og venner jeg fikk utenfor skolen. Og jeg gjorde mye forskjellig: Jeg spilte piano, fikk sangtimer, gikk på danseskole og teatergruppe for å nevne noe. På piano lærte jeg å spille og lese noter, men jeg lærte også studieteknikk som jeg enkelt kunne «oversette» til andre situasjoner noen år senere. Jeg hadde mye musikk inni hodet, og det viste seg at jeg hadde talent innen komponering! Når jeg fikk vokalopplæring, lærte jeg også å huske utenat. Det var en del rare sanger fra tippoldemors ungdom jeg lærte der. Disse husker jeg ennå og kan begynne å synge for full hals hvis mannen min setter på radioen og den tilfeldigvis står på P2 og spiller en sang ingen har hørt på hundre år. På teatergruppe ble jeg kjent med andre unger/ungdommer fra hele Karmøy. Når skolen var kjip, var det veldig bra å treffe folk som ikke var tilknyttet skolen. En gang fikk jeg hovedrolle i et stykke: Vi hadde teaterstykke om norrøn mytologi. Jeg fikk hovedrollen. Helt i begynnelsen skulle jeg været framme på scenen og synge, så skulle jeg bli kidnappet. Resten av stykket måtte jeg stå bak sceneteppet og vente til slutten av stykket, når jeg ble funnet igjen. Og det var kjekt: Jeg fikk synge alene for et stort publikum, og en gang fikk vi til og med fri fra skolen for å framføre stykket for skoleelever. Det likte jeg godt! Det som var litt dumt var at vi fikk fri på en onsdag. Da hadde vi bare fire timer, og tre av dem var kunst og håndverk. Jeg ville heller hatt fri på en torsdag, for da hadde vi seks timer og musikk siste time. Til tross for at jeg likte å synge og kunne spille gitar og piano, likte jeg ikke musikktimene på skolen, da ørene mine ikke tålte så mye og høye lyder. (En tidlig form for migrene)? 

På skolen skrev jeg fornuftige ting og jeg vet-setninger om ting jeg lærte der. I dagboken hjemme skrev jeg jeg vet-setninger av et helt annet kaliber. Av og til var venninna mi med meg og skrev jeg vet-setninger i den. Hvis det var noen vi var sinte på, kan du være sikker på at de fikk både ei side og to i boka. Det var tåpelige ting som vi egentlig burde vært for gamle til å skrive! Men den følelsen av å sette seg ned og skrive «Jeg vet at NN skal gifte seg med en do» og tegne tvilsomme bryllupsbilder fra festen var rene terapien da vi var 9-10 år og ingen annen form for terapi ville hatt effekt, hvis den ikke ble rettet mot NN, som faktisk var en mobber. Vi kunne også skrive hyggelige jeg vet-setninger om hyggelige folk. Og så laget vi papirdukker. Vi tegnet hode og kropp på et ark og klippet dem ut. Så fant vi ut hvem de liknet på og skrev navnet på vedkommende bak på ryggen til papirdukkene. Jo hyggeligere folk var, jo penere ble papirdukkene. Og hvis det var personer som ikke var hyggelige, kan du være sikker på at papirdukkene så ut deretter!

Jeg tipper dette bildet er fra nyttårsaften 1990-1991. Til jul hadde jeg fått en og gips til å støpe figurer i. Det ble en del figurer! Her maler jeg en slik gipsfigur. Eller sover jeg? 

Jeg plukker nøtter i Tungesvik. Hver høstferie ville jeg besøke mormor og morfar i Tungesvik, klatre i trærne, plukke nøtter og hilse på hundene og sauene. 

17. mai en gang i begynnelsen på 90-tallet eller sent på 80-tallet

I påsken reiste vi fra Skånevik til Seljestad for å stå på ski hvis været tillot det. Jo lengre, raskere og brattere bakker, jo bedre! Her har jeg tatt en stopp til ære for fotografen. 

Vi fikk trampoline en gang på 80-90-tallet. Den var liten sammenliknet med dagens trampoliner, men ei venninne av meg klarte faktisk å brekke armen på den. Hun kunne ikke ha gym på seks uker etterpå, og da kunne ikke jeg det heller, mente jeg. Læreren var nok av en annen oppfatning... ;)