G(r)oe gamle dager: 1991

I forrige blogginnlegg om gamle dager skrev jeg om noe som jeg har lært meg å ikke snakke så mye og høyt om. 1991 er det verste året jeg kan huske, men jeg skal ikke fokusere på det denne gangen. Jeg prøvde å ikke fokusere på det i 1991 også, og det var det som fikk meg gjennom. Noen sier at når nøden er størst, er hjelpen nærmest. Min filosofi dette året ville vært noe sånn som at når nøden er størst og når det ikke er hjelp å skimte på mils avstand, da må du øke humoren og kreativiteten: Le av folk, se dem for deg i pinlige situasjoner og skriv teite ting om dem i dagboken din! Jeg hadde en lekker dagbok med lås. Det jeg skrev i den var topp hemmelig og absolutt ikke for noen andre sine øyne og ører, så jeg låste den alltid etter at jeg hadde skrevet i den. Hvis jeg hadde gjemt nøkkelen så godt at jeg ikke fant den selv, gjorde det ingenting: Det var nemlig ingen sak å låse opp boka med ei heklenål! 

På skolen begynte vi med noe som het «tema». Da var det et tema vi skulle konsentrere oss om: Jeg antar at hvert tema varte rundt en måned. En måned het temaet «Dyr i skogen» en annen gang «Eventyr» og en tredje gang «Verdensrommet». Jeg likte godt å jobbe med tema, for det var alltid noe jeg interesserte meg for. Det jeg ikke likte var at jeg faktisk måtte gjøre noe. Vi fikk en arbeidsplan som vi skulle jobbe med på skolen og hjemme. Det var jeg fornøyd med, for da slapp jeg lekser. Trodde jeg! Gleden ble kortvarig da jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe hjemme også! 

På skolen gikk vi fra «å lære å lese» til «å lese for å lære». Her var tema en flott mulighet til å lære nettopp det: For å bearbeide det vi lærte skulle vi skrive jeg vet-setninger. «Jeg vet at Karlsvogna er et stjernebilde», «Jeg vet at jorda vår heter Tellus og er den tredje planeten fra solen», «Jeg vet at folkeeventyrene i Norge ble samlet inn av Asbjørnsen og Moe», «Jeg vet at eventyrene begynner med det var en gang» og så videre. Jeg tror jeg jobbet godt i timene på skolen, men jeg kunne ikke fordra å gjøre lekser. Jeg ville helst ikke tenke på noe som hadde med skole å gjøre når jeg kom hjem, derfor unngikk jeg leksene så langt det lot seg gjøre. De innhentet meg alltid til slutt uansett, så hvis jeg hadde brukt mer energi på å faktisk gjøre dem og mindre på å unngå dem, ville jeg gjort det mye lettere for meg selv og foreldrene mine. En gang «glemte» jeg bøkene på skolen og trodde jeg var lur. Mamma, som var lærer på samme skole, gikk bare ned, låste seg inn og hentet dem når jeg skulle gjøre lekser. Jeg prøvde å gjemme bøkene også. Da bare tok hun kopier fra en annen bok og lot meg skrive på ark. Veldig irriterende, må jeg si. Den gangen lovte jeg meg selv at om jeg en gang skulle bli lærer, skulle i hvert fall ikke mine elever få lekser!

I 4. klasse forbedret leksesituasjonen seg noe. Jeg hadde skjønt at det ikke nyttet å gjemme eller å «glemme». Og så fikk vi innført noe som het midttime. Midttime var en time midt på dagen der vi kunne gjøre hva vi ville. Vi kunne til og med få gjøre lekser! Tidligere hadde jeg prøvd å smugle bøker ut i friminuttet for å gjøre lekser der for å slippe å gjøre dem hjemme, men det fikk vi ikke lov til. Alle medelevene mine ville ut til friminutt i midttimen, noe som betydde at jeg fikk klasserommet helt for meg selv. Jeg pleide å gjøre ferdig leksene denne timen. Da trengte jeg bare å ta med leksene hjem og vise dem, så hadde jeg hele dagen fri til å kose meg med fritidsaktiviteter og venner jeg fikk utenfor skolen. Og jeg gjorde mye forskjellig: Jeg spilte piano, fikk sangtimer, gikk på danseskole og teatergruppe for å nevne noe. På piano lærte jeg å spille og lese noter, men jeg lærte også studieteknikk som jeg enkelt kunne «oversette» til andre situasjoner noen år senere. Jeg hadde mye musikk inni hodet, og det viste seg at jeg hadde talent innen komponering! Når jeg fikk vokalopplæring, lærte jeg også å huske utenat. Det var en del rare sanger fra tippoldemors ungdom jeg lærte der. Disse husker jeg ennå og kan begynne å synge for full hals hvis mannen min setter på radioen og den tilfeldigvis står på P2 og spiller en sang ingen har hørt på hundre år. På teatergruppe ble jeg kjent med andre unger/ungdommer fra hele Karmøy. Når skolen var kjip, var det veldig bra å treffe folk som ikke var tilknyttet skolen. En gang fikk jeg hovedrolle i et stykke: Vi hadde teaterstykke om norrøn mytologi. Jeg fikk hovedrollen. Helt i begynnelsen skulle jeg været framme på scenen og synge, så skulle jeg bli kidnappet. Resten av stykket måtte jeg stå bak sceneteppet og vente til slutten av stykket, når jeg ble funnet igjen. Og det var kjekt: Jeg fikk synge alene for et stort publikum, og en gang fikk vi til og med fri fra skolen for å framføre stykket for skoleelever. Det likte jeg godt! Det som var litt dumt var at vi fikk fri på en onsdag. Da hadde vi bare fire timer, og tre av dem var kunst og håndverk. Jeg ville heller hatt fri på en torsdag, for da hadde vi seks timer og musikk siste time. Til tross for at jeg likte å synge og kunne spille gitar og piano, likte jeg ikke musikktimene på skolen, da ørene mine ikke tålte så mye og høye lyder. (En tidlig form for migrene)? 

På skolen skrev jeg fornuftige ting og jeg vet-setninger om ting jeg lærte der. I dagboken hjemme skrev jeg jeg vet-setninger av et helt annet kaliber. Av og til var venninna mi med meg og skrev jeg vet-setninger i den. Hvis det var noen vi var sinte på, kan du være sikker på at de fikk både ei side og to i boka. Det var tåpelige ting som vi egentlig burde vært for gamle til å skrive! Men den følelsen av å sette seg ned og skrive «Jeg vet at NN skal gifte seg med en do» og tegne tvilsomme bryllupsbilder fra festen var rene terapien da vi var 9-10 år og ingen annen form for terapi ville hatt effekt, hvis den ikke ble rettet mot NN, som faktisk var en mobber. Vi kunne også skrive hyggelige jeg vet-setninger om hyggelige folk. Og så laget vi papirdukker. Vi tegnet hode og kropp på et ark og klippet dem ut. Så fant vi ut hvem de liknet på og skrev navnet på vedkommende bak på ryggen til papirdukkene. Jo hyggeligere folk var, jo penere ble papirdukkene. Og hvis det var personer som ikke var hyggelige, kan du være sikker på at papirdukkene så ut deretter!

Jeg tipper dette bildet er fra nyttårsaften 1990-1991. Til jul hadde jeg fått en og gips til å støpe figurer i. Det ble en del figurer! Her maler jeg en slik gipsfigur. Eller sover jeg? 

Jeg plukker nøtter i Tungesvik. Hver høstferie ville jeg besøke mormor og morfar i Tungesvik, klatre i trærne, plukke nøtter og hilse på hundene og sauene. 

17. mai en gang i begynnelsen på 90-tallet eller sent på 80-tallet

I påsken reiste vi fra Skånevik til Seljestad for å stå på ski hvis været tillot det. Jo lengre, raskere og brattere bakker, jo bedre! Her har jeg tatt en stopp til ære for fotografen. 

Vi fikk trampoline en gang på 80-90-tallet. Den var liten sammenliknet med dagens trampoliner, men ei venninne av meg klarte faktisk å brekke armen på den. Hun kunne ikke ha gym på seks uker etterpå, og da kunne ikke jeg det heller, mente jeg. Læreren var nok av en annen oppfatning... ;)