Tid for optimisme?

De siste ukene (månedene) har vært ganske slitsomme. Ikke fordi jeg har hatt så veldig mye å gjøre, men fordi jeg har gått rundt med en konstant følelse av å grue meg til et eller annet. Omtrent som rett før du skal opp til eksamen. Men når du skal opp til eksamen, har du en bestemt ting å grue deg til, og så går det over når eksamen er overstått. Men når man går med en følelse av å grue seg veldig til ett eller annet som man ikke vet hva er i tre måneder og vel så det, da er det slitsomt!

Så hvorfor har jeg gått rundt og grudd meg og hva har jeg grudd meg til? Som sikkert mange vet har jeg hatt vanskeligheter med å få en fast og varig jobb på grunn av fagkretsen min. Jeg har vært utdannet siden 2007, og de første årene føk jeg rundt over både hele Karmøy og Haugesund som ringevikar. Noen få ganger har jeg fått et lengre vikariat, men det har bare vært vikariater. Jeg har tatt jobben fordi noen andre ikke kunne. Etter at vi fikk unger har jeg ikke vært så fleksibel som jeg var før, og jeg er veldig sliten av å aldri ha noe mer enn fra dag til dag, små stillinger og hele tiden forandringer. Etter september har jeg ikke gjort så mye. Og selv om man føler at man mestrer ting når man jobber, begynner man å tenke negativt etter hvert når man bare går hjemme. Kanskje man egentlig ikke er så flink? Hva tenker egentlig folk? Ja, jeg bryr meg faktisk litt for mye om hva folk synes om meg. Best å skynde seg inn i butikken og handle, hvis man absolutt må. Best å være rask når man er ute, i tilfelle noen spør om man har jobb og man nok en gang må forsvare hvorfor en fortsatt, etter 11 år ikke har fått fast jobb.

Jeg har til og med grudd meg til jul, som jeg egentlig synes er årets høydepunkt, for da er det mange juleselskaper med mange folk og mange potensielle spørsmål som måtte dukke opp. Flere ganger har jeg løpt hjem fra selskap og liknende fordi jeg ikke orker å få spørsmål. En gang løp jeg hjem på høye hæler i finstas. Det var november og glatt ute. Jeg brukte to timer på hjemveien.

På onsdag våknet jeg klokka fire om natta av den gruefølelsen. På dagen møtte jeg opp på en skole som avtalt og fikk jobbtilbud! Det var veldig uventet og virket på toppen av alt som en jobb skreddersydd for meg! Nå trenger jeg ikke å løpe lenger, for nå har jeg fått jobb for i hvert fall et halvt år fram i tid, kanskje enda lenger!

Jeg gikk ut av skolen og ned i sentrum for å se etter julepresanger. Jeg gikk sent og så på alle som gikk forbi. Jeg sa hei til folk jeg kjente, uten å være redd for at de skulle spørre om jeg hadde jobb og hva de måtte tenke om meg hvis jeg sa at jeg var arbeidsledig. Senere på dagen fikk jeg besøk av ei god venninne, og på kvelden besøkte jeg ei annen venninne som jeg ble sittende å prate med helt til halv tolv. Ja, jeg har unngått å besøke venner også, fordi jeg stort sett har vært opptatt av meg selv (og hva andre tenker om meg). Nå har jeg gått fra å grue meg til å glede meg på bare noen dager. Og da jeg fikk prate med gode venner på onsdag ble jeg så opptatt av å prate, le og løse verdensproblemer at jeg glemte meg selv.

Jeg gleder meg veldig til å "glemme meg selv" litt mer i framtiden. Men først skal jeg ut for å handle nye klær. De hullete mammabuksene er ikke så veldig sexy og definitivt ikke noe bra jobbantrekk... De er dessuten blitt altfor store, for jeg har gått litt ned i vekt! Mer om det i neste innlegg. Jeg trenger gensere som ikke kryper opp og bukser som ikke kryper ned og kanskje noen litt lange tunikaer. Jeg har ikke sett i klesbutikker på lenge, men nå kan jeg være optimistisk igjen. :)

Livet, døden og fine minner

Jeg har prøvd å skrive flere ganger på denne bloggen siden sist men får det bare ikke til! Kanskje jeg skulle startet en tredje blogg? Har vært inne på tanken, for her inne er det veldig mye av alt mulig. Men det er kanskje det som er meningen også, for livet inneholder veldig mye av alt mulig. Løsningen jeg har kommet fram til er at jeg skriver om et tema i et innlegg og et annet tema i neste innlegg. 

Som jeg nevnte innimellom alt det andre i forrige innlegg har jeg vært heldig å ha fire besteforeldre boende ikke langt fra oss gjennom hele oppveksten. 2. november døde mormor, som var den siste gjenlevende av dem. Det var alltid kjekt å komme på besøk til mormor og morfar, både på Breidablikk og i Tungesvik, hvor de også bodde store deler av året. De hadde to hunder som vi var veldig glad i og mange sauer. I påsken fikk vi være med på lamming og tidlig på høsten var vi ofte med på sauesanking på Breiborg. Vi fikk også være med på "hesjing" eller "høying" som kanskje er det offisielle ordet. Om sommeren plukket vi rips mens mormor stod inne på kjøkkenet og lagde saft. Det ble en del saft, for de hadde mange busker med nærmest en ubegrenset mengde med rips! Lukt av nykokt ripsbærsaft er den beste lukten som finnes!

Til og med noe så kjedelig som å vaske ovnen var kjekt hos mormor og morfar. Jeg husker en gang mormor hadde holdt på lenge for å få ovnen ren men den ble ikke ordentlig ren. Jeg tilbød meg å gjøre et forsøk. Det var gjort på 10 minutter, og mormor ble kjempefornøyd med resultatet. Så ren hadde den ikke vært siden den var ny, påstod hun.

En annen gang spurte morfar om jeg ville klippe håret hans. Jeg kan ha vært rundt ti år. Jeg sa ja, at jeg kunne gjøre det men at jeg ikke hadde klippet hår noen gang før, så jeg var litt bekymret for resultatet. Vi gikk ut på plenen, for det var sommer. Han sa hvor jeg skulle klippe, og jeg gjorde det med en skrekkblandet fryd. Etterpå fikk jeg en hundrelapp. Jeg sa at han burde se seg i speilet for å forsikre seg at han var fornøyd før han ga meg den hundrelappen. Han så seg i speilet og var fornøyd. Han var nok ikke så forfengelig som meg.

Morfar døde i 2005 og mormor fikk en hjerneblødning i 2006, så da trodde vi at vi hadde mistet henne også, men hun kom seg og ble helt seg selv igjen, utrolig nok. De siste tre årene bodde hun på aldershjem men fikk mye besøk. Dessverre ikke av meg, da jeg har en del halsbetennelser og ikke ville smitte henne eller andre beboere som måtte befinne seg i min nærhet.

Begravelsen kan jeg ikke si så mye om. Jeg gikk inn i kirka og var mentalt forberedt på å sitte helt framme. Men da jeg kom helt fram, tok adrenalinet overhånd og jeg sprang ut av kirka og bare fortsatte å løpe flere kilometer i finklærne før jeg løp tilbake. Jeg smøg meg opp på galleriet usett. Mulig at kantoren så meg, men han så vel mer på notene enn på meg, regner jeg med. Det var mye bedre å sitte oppe, litt på avstand fra alt. Og da følget gikk ut bare snek jeg meg ubemerket inn i rekka der jeg skulle være.

Jeg har en femåring som spør om alt mulig for tiden, blant annet livet og døden. Hun har forstått at alle dør en gang og at man ikke blir levende igjen etter å ha dødd (selv om Jesus riktignok gjorde det, men han er unntaket fra regelen). "Hvorfor må alle dø"? spør hun ofte. Jeg forklarer at det er fordi vi er laget slik og at vi kommer til å være klar for det når vi blir veldig gamle, derfor trenger vi ikke tenke så mye på det akkurat nå. Jeg er redd for døden, for vi vet ikke hva som skjer etterpå og vil ikke få vite det før vi faktisk dør. Og før den tid prøver jeg å ikke tenke så mye på det, for når vi er veldig gamle, er vi kanskje klar?

Litt av hvert

Bloggingen min er blitt veldig sporadisk de siste årene, noe jeg kan skylde på et til tider travelt hverdagsliv med to søte små og en PC som begynner å dra på årene. Nå har jeg fått en ny og bedre PC som jeg skriver på, så nå kan jeg begynne å blogge for fullt igjen.

Den siste uken har vært fullt av alt mulig, egentlig: Trening, betente skuldre med påfølgende passivitet (Jepp, var nok litt for overivrig), bursdag, spysyk fireåring med en emetofobisk mor som passet på henne, planlagt halloweenfeiring som ikke ble noe av på grunn av spysyk fireåring og hysterisk mor som fikk migrene på grunn av at hun ikke kan vise fireåringen at hun er redd for oppkast, planlegging av bursdagsselskap, dødsfall i familien, julemesse og enda et bursdagsselskap i nøyaktig den rekkefølgen. Det er som om jeg lever flere parallelle liv hvor alt skjer på en gang og jeg ikke klarer å fordøye noen ting. Man bare henger med så godt man kan mens livet lever seg selv.

På lørdag for halvannen uke siden ble minstemann tre år. Det var en stor dag for ham med feiring på barnehagen på fredagen og kake med lys hjemme på lørdagen. Jeg hadde brukt tid på å lage banankake til ham, for han er veldig glad i bananer. Lysene måtte tennes og blåses flere ganger, men han skrek da vi skar et kakestykke til ham: Han ville heller ha brødskive med blåbærsyltetøy! På søndag kom besteforeldrene på besøk og spiste hjemmelaget lasagne og rester av banankaken. Han sier fortsatt at han er to år, men han har jo vært det i et helt år, så det er kanskje ikke så rart at det tar tid å venne seg til at han faktisk er blitt tre!

På fredag, altså for tre dager siden, døde mormor etter å ha vært syk ei stund. Det var noe man forventer vil skje når noen er 88 år og syk, men det er alltid trist uansett for oss som er igjen. Jeg husker alle besteforeldrene mine, og hun var den siste gjenlevende. Alle bodde i Skudeneshavn, hvor jeg også vokste opp, noe som gjorde at jeg kunne ha daglig kontakt med dem. Det var veldig kjekt å ha alle boende så nær men også veldig trist da de døde. Jeg tror ikke det helt har sunket inn ennå. På tirsdag er det begravelse, og det er noe jeg gruer meg veldig til, for da går det kanskje opp for meg at hun faktisk er død. Begravelser er alltid tøffe uansett, men det er enkelte ting jeg synes er ekstra vanskelig og som jeg skulle ønske var annerledes: Hvorfor må de nærmeste sitte helt fremst, for eksempel? Det innebærer at alle som sitter lenger bak sitter og ser på oss. Og så må vi gå først ut. Vi må gå gjennom hele kirkegangen mens alle de som sitter lenger bak venter og ser på oss. Jeg føler meg ikke komfortabel med å bli sett på av så mange i en slik situasjon. Jeg tror ikke jeg ville vært uberørt i en begravelse om det så skulle være en totalt fremmed som ble begravd. Men hvis jeg kunne sneket meg inn helt til sist, sittet bakerst eller øverst på galleriet og sneket meg ut først av alle, uten at noen så det, ville det vært mye enklere.

På lørdag var det julemesse. Ei god venninne av meg arrangerte julemesse på Uni-K i Haugesund, og jeg var en av mange som hadde bod. Jeg solgte stjerner og smykker/armbånd som jeg har perlet av grønlandsperler. Jeg fikk solgt hele syv stjerner og et armbånd! Men selv om jeg ikke hadde noe suksess i salget, var det kjekt og sosialt. Spesielt spennende var det å se hva alle andre solgte.

I morgen skal eldstejenta besøke skolen hun skal begynne på til høsten. Heldigvis har hun mange gode venner fra barnehagen som skal gå på samme skolen. Hun gleder seg veldig til å begynne på skolen om snart et år. Jeg håper det svarer til forventningene og at hun vil få det like bra på skolen som hun har det i barnehagen. Selv om alt ligger til rette for at hun skal trives på skolen også, er hun fortsatt den lille babyen min som ble født seks uker for tidlig. Tiden går for fort, livet lever seg selv og man bare henger med så godt man kan!

Hvor ble sommeren av?

Denne sommeren har vært den varmeste, fineste og tørreste sommeren på det jeg kan huske! I 2014 var det også sol hver dag, men sommeren 2018 var det SOL og varmt fra 17. mai til langt uti august. Her i huset startet vi badesesongen i midten av mai. Jeg for min del har fortsatt ikke helt avsluttet den. Og selv om sommeren dette året ble kort i antall uker i forhold til tidligere, føles det som om jeg har hatt ferie i en evighet. Jeg hadde nemlig en veldig meningsfull og interessant jobb fra mars til juli, da jeg underviste voksne innvandrere i norsk. I begynnelsen var jeg skeptisk: Undervisningslokalene lå på Stord og jeg bor i Kopervik. Jeg syntes det var langt å kjøre over en time en vei hver eneste dag. Men det viste seg å gå veldig bra. På tirsdagene hadde jeg fri, så da gikk jeg på biblioteket og lånte lydbøker. Det var en måte å lese på som jeg ikke har prøvd før. Det gjorde turene kjekke, og jeg gledet meg til hver gang jeg skulle kjøre, slik at jeg kunne høre mer på lydboka, haha!

Da jeg begynte, fant jeg raskt ut at dette var noe av det mest meningsfulle jeg noen gang har gjort. Jeg og en god kollega underviste voksne, motiverte innvandrere i norsk. Et kurs gikk over 13 uker. Selv om vi alle var veldig klar for sommerferie siste kursdag 6. juli, er det allikevel litt trist, da det ikke blir nytt kurs til høsten. Det betyr at jeg er begynt å søke jobb igjen. Planen er å jevnlig oppdatere denne bloggen med hvordan det går med jobbsøkingen, så hvis du lurer på om jeg har jobb, kan du stikke innom her og se. Jeg skal forsøke å oppdatere jevnlig, men med en antikk, til tider epileptisk datamaskin og travle tider er det noe usikkert hvor ofte jeg får skrevet noe nytt.

I sommer har jeg gått mange turer. Det ble ikke noen selfier fra Etnefjellene, da jeg heller ville gå Karmøymarsjen enn Postveimarsjen. Turen begynte ved Karmøyhallen i Kopervik og endte ved Salem i Skudeneshavn. Jeg gikk sammen med storesøsteren min. Vi var de siste som kom i mål, for vi måtte ta en del bilder av alle myrullene. De var store og flotte, og til forskjell fra alle andre år kunne vi gå tørrskodd hele veien. Da vi kom frem til Salem, ventet Karmøynytt på oss for å få et intervju. De tok bilde av oss også. Heldigvis er jeg ikke selvhøytidelig, for på bildet i avisen så jeg ut som en flattrykket sopp ved siden av en fotomodell, haha! Veldig fornøyd med å ha fullført dette året, da jeg måtte bryte på Burmaveien i 2014. Siste etappen fra Røyningsbu til Salem var beintøff, men neste år kommer jeg til å gå samme turen og sitte på nøyaktig samme plass og klage på nøyaktig de samme gnagsårene. Heldigvis har jeg en tålmodig søster som fortsatt er venner med meg selv etter seks og en halv time i Karmøyheiene. :) Turen skulle visstnok være to mil, men da jeg sjekket treningsklokka mi, viste den tre mil. Kanskje det er derfor vi kom sist i mål, ettersom vi gikk en hel mil lenger enn alle andre? :) :)

Jeg er i god form for tiden, tror jeg. Treningsklokka viser hvor effektiv jeg har trent, og den tåler til og med vann! Jeg hadde en Fitbit før, men den varte ikke særlig lenge. Den begynte å gå opp i limingen ganske raskt. Så nå kjøpte jeg en Polar smartklokke. Den tåler vann og har bruksanvisning på norsk! Vekta er ikke gått ned siden sist jeg skrev, men formen er gått opp og per i dag har jeg ben som fungerer bedre enn noen gang og en kropp som kan jogge lengre enn noen gang. Og som jeg kanskje har sagt tidligere: Det er viktigere for meg hva kroppen kan gjøre enn hvordan den ser ut, og per i dag er min kropp i veldig god form. Kanskje vekta går ned en gang også, men jeg legger ikke ut mål som jeg ikke klarer/gidder å følge opp her!

Denne klokka er jeg kjempefornøyd med! Den gir beskjed når jeg sitter for mye på rompa, forteller hvor mye og hvor godt jeg har sovet, hvor effektivt jeg har trent, for å nevne noe. Og best av alt: Den tåler vann!

Fra Karmøyheiene et sted mellom Kopervik og Skudenes

Store, flotte myruller

Utsikt fra Søre Sålefjell

Selfie fra toppen av Sålefjell. I'm hot, you're not ;););)

Endelig ved Røyningsbu og still going strong!

Har du jobb nå, da (2)

JA, tenk at jeg HAR det :) Kort tid etter at jeg skrev ut frustrasjonen min i forrige blogginnlegg fikk jeg en jobb. Så nå kjører jeg en time hver vei to dager i uken. Det vil sannsynligvis bli mer etter hvert. Jeg underviser voksne innvandrere i norsk og til nå synes jeg det er veldig interessant. Før start var jeg en smule bekymret for den lange kjøreveien, men jeg låner lydbøker på biblioteket og benytter tiden til å lytte til dem på veien. Da går det raskere. Dessuten har ungene hjelpsomme besteforeldre som henter dem i barnehagen når jeg kommer sent hjem, så får kvalitetstid med besteforeldrene og slipper lange barnehagedager.

Når det gjelder den vonde halsen min, var jeg til ny vurdering hos en øre-nese-hals spesialist på sykehuset her en dag. Han sa at mandlene mine var helt normale, at jeg kunne regne med å leve et normalt liv uten å ta dem og at jeg garantert ville brekke meg når de førte noe ned i halsen min. Og det skjønner jeg jo at de må gjøre for å fjerne noe. Jeg måtte dessuten kunne samarbeide hvis jeg skulle få blødninger i halsen, for ellers kunne det være livstruende. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville fått til å samarbeide med noe som helst hvis det samarbeidet innebærer å få noe ned i halsen, om det så er livsviktig, dessverre. Så nå er planen å trene meg SAKTE opp, selv om sakte er drittkjedelig, dusje med en gang for å ikke begynne å fryse, drikke nok, spise nok grønnsaker og få ca. 8 timers søvn hver natt. (AS IF!) ;)

Jeg har veldig lyst til å gå Postveimarsjen i Skånevik i år, men den er hard, så jeg er nødt til å trene først. Siden desember, da en privatpraktiserende øre-nese-hals spesialist sa at jeg aldri ville bli bedre før jeg tok mandlene og at det var eneste løsningen, har jeg på et vis satt livet mitt på vent og mentalt forberedt meg på det jeg frykter aller mest. Jeg har stort sett sittet i ro på en stadig voksende rumpe. 90 prosent av klærne i skapet mitt passer ikke lenger. Mammabuksene som var vel store selv da jeg var høygravid er passelige og veldig behagelige å gå i. Slik har det vært siden desember. Nå har jeg fått en mye mer positiv vurdering og har et håp om å kunne komme i form igjen UTEN noen skummel operasjon. Så for ørtende gang går jeg i gang med å komme i form. Ingen 60 dagers plan, for jeg vet ikke hvordan de neste 60 dagene vil bli, ingen "nå eller aldri", bare et ønske om å komme i form og kunne bruke alle klærne igjen før mammabuksene blir utslitt. Jeg vil nok legge ut bilder fra turer og liknende her, og så forteller jeg hva som lykkes når jeg finner det ut. Kanskje det blir en selfie eller to fra toppen av Etnefjellene også. ;)

Har du jobb nå, da?

I dag skal jeg skrive om noe jeg har gått og tenkt på lenge. Grunnene til at jeg ikke har skrevet noe før er sammensatte, men jeg synes det er viktig at alle tenker seg litt om før de buser ut med spørsmål for å stille sin egen akutte nysgjerrighet.

"Alle" vet at man ikke spør barnløse hvorfor de ikke har barn. Alle vet at man ikke spør single hvorfor de er single eller forteller overvektige folk at de er overvektige og spør hvorfor de ikke slanker seg. Ironisk nok tror enkelte at det fint går an å si til tynne folk at de er tynne, ser syke ut og må legge på seg! De fleste har imidlertid velfungerende sosiale antenner som hindrer dem å kommentere andre på denne måten.

I løpet av et 37 år langt liv har jeg opplevd å være både singel, gift barnløs, tobarnsmor, overvektig, undervektig, normalvektig, (Ingen helseplager med noen av delene, vel å merke), pen og stygg. Og alle spørsmål jeg har måttet svare på i forbindelse med dette har vært helt greit å svare på, selv om mange andre ville blitt såret hvis folk kom bort til deg og sa: "Er det ikke på tide å oppsøke Stork klinikk i Danmark nå? Du er snart tretti år og fortsatt barnløs! Greit at du er singel, men det er SÅÅÅ egoistisk å ikke få barn, og du blir jo ikke yngre mer årene, heller...." Alle var ikke så hensynsløse, men noen var det, faktisk. Nå er jeg gift og har to barn. Og til informasjon har jeg ikke vært i Danmark siden midten av 90-tallet!

For 14 år siden tok jeg et valg som skulle vise seg å ikke være særlig lurt: Jeg tok faglærerutdanning i praktiske og estetiske fag. Grunnen til at jeg gjorde det var at jeg er interessert i kunst og musikk. Jeg både synger og spiller flere instrumenter. Jeg er også interessert i psykologi. Derfor var dette en perfekt utdannelse for meg. Det jeg opplever nå er at interessen for formell utdanning innen praktiske og estetiske fag er forholdsvis lav. Tilsvarende er interessen for formell utdanning innen realfag forholdsvis høy. Jeg skjønner jo at det er mer aktuelt å ansette en person med 90 studiepoeng i matte enn meg med 90 studiepoeng i musikk. For å undervise i matte, må du ha studiepoeng i matte. For å undervise i musikk, trenger du ikke studiepoeng i musikk. Da er det smartere å ansette en person med 90 studiepoeng i matte og la denne ta musikken også, om hen så er totalt tonedøv.

Det går fint å få vikariater fra dag til dag. Jeg har også vært inne i kortere vikariater som har blitt lengre. Er jeg heldig får jeg for noen uker om gangen. Jeg har også hatt årsvikariater. Men bare vikariater. Jeg tar jobben fordi noen andre ikke kan. Den er tøff å svelge. Men det verste er å gå ut blant nysgjerrige folk som spør: "Har du fått jobb nå, da?", "Hvor jobber du nå, da?" Og så er det de som kamuflerer de to første spørsmålene med å spørre: "Hvordan går det på jobb"? Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal svare. Sannheten er at jeg kan være innom fem ulike skoler i løpet av ei uke. Og jeg kan ende opp med å være på en skole i et helt år dersom jeg er heldig. Så har du de som lurer på hvorfor jeg ikke har klart å skaffe meg fast jobb ennå, etter så mange år.

"Du kan ikke være særlig populær", sa en person til meg for mange år siden. Det var for øvrig det samme mennesket som fortalte meg at jeg burde reise til Danmark da jeg var singel og barnløs, så jeg vet at jeg ikke skal ta det altfor seriøst. Men det gjør noe med deg likevel. Når du ikke har noe fast jobb og stadig får spørsmål om det. Du isolerer deg. Du passer på å gå i butikken på tider når det er minst mulig sjanse for å treffe kjente folk. Du slutter med organiserte fritidsaktiviteter som du hadde før, da du hadde et helt år på samme arbeidsplass. Du slutter å oppsøke venner eller å gå på steder der det kan være du møter folk som begynner å spørre. Du er redd for at alle rundt deg tenker det den ene personen for mange år siden turte å si høyt: "Du kan ikke være særlig populær". Og når du først får et lengre vikariat og kan svare, er denne måten å tenke på så inngrodd at du bare fortsetter i det uendelige. Det er som det blir en del av deg.

Og tilbake til spørsmålet som dette innlegget begynte med: Har du noen jobb, da? Ja, jeg har mange jobber. Jeg stiller på kort varsel dersom noen ringer og har hatt få ledige dager siden årsvikariatet jeg hadde forrige skoleår gikk ut. Jeg har truffet mange fantastiske kolleger og elever dette skoleåret også. Jeg vet hvor jeg var i går, jeg vet hvor jeg er i dag, men hvor jeg er i morgen aner jeg ikke. Så kjære, vakre, søte, snille, passe tykke deg som leser dette: Tenk dere om før du buser ut med spørsmål for å stille egen nysgjerrighet. Det er ikke alltid like lett å svare.

Godt Nyttår!

Jeg håper alle leserne mine har hatt en fin jul og får et flott år i 2018. Vi har vært litt hjemme og kost oss med ungene og litt på besøk hos familie.

Jeg har ikke oppdatert denne bloggen på over en måned, og 60 dagers prosjektet ble en fiasko. Grunnen til det fikk jeg 1. desember, og det var på en måte godt å få bekreftelse på at jeg ikke bare innbiller meg at jeg har vondt i halsen på grunn av motvilje mot å gjøre noe som helst. Jeg var hos øre- nese- hals spesialist. Han tok en rask titt ned i halsen min og sa at mandlene måtte fjernes! Jeg spurte om det var noen som helst mulighet til at de skulle gå tilbake av seg selv. Det var det visstnok ikke. Og så spurte jeg om jeg resten av livet kom til å gå rundt og være konstant syk, slik jeg har vært de siste to årene, hvis jeg ikke tok dem. Det svarte han bekreftende på. Han sa også at det var en liten operasjon som var ganske vanlig å ta, men jeg synes det er skummelt! Så nå går jeg rundt og prøver å finne ut av hva som er verst. Operasjon eller kronisk halsbetennelse. Det er jo som å velge mellom pest eller kolera...

Dette er skummelt:
* Narkose - Det er ikke alle som overlever! Har lest for mye om uventede hendelser på nettet og sett Grace Anatomy.
* Få noe ned i halsen som man ikke har kontroll over
* Jeg har hørt at folk blir kvalme og kaster opp av narkose. Vil det ikke utløse en brekningsrefleks å få noe ned i halsen? Jeg er forholdsvis sterkt rammet av emetofobi. Så bare å gå inn på et sykehus, hvor det er fare for at jeg blir vitne til at andre kaster opp, er ille nok. Å utsette seg selv for spyfare er om mulig enda verre.

Og så må jeg være litt mer rasjonell:
* Under narkose merker jeg ingenting. Da gjør det vel ikke noe om de går ned i halsen på meg, for jeg har bedøvelse. Omtrent som når tannlegen trekker ei tann: Man kjenner egentlig ingenting... Kanskje brekningsrefleksen forsvinner også, da?
* Halsbyll var også noe nedi halsen som jeg ikke hadde kontroll over, og det kan jeg få igjen. Store mandler er også noe nedi halsen som jeg ikke har kontroll over. Og det er alltid ubehagelig å svelge, uansett om jeg har vondt i halsen eller ikke.
* Jeg har hørt om folk som IKKE har kastet opp etter narkose og mandeloperasjon også. Men de skriver kanskje ikke på diskusjonsfora på nettet? Og så kan jeg kanskje få komme på et spyfritt rom. Det er vel ikke ALLE sykehusinnlagte som spyr...

Jeg kan uansett ikke prøve på å komme i form eller ned i ei sunn vekt så lenge halsen er som den er. Målet mitt for 2018 er å ha en hals som fungerer sånn ca. normalt, så får form være form og vekt være vekt, helt til jeg EVENTUELT velger å ta mandlene. Da kommer jeg til å blogge om det også, hvis jeg i det hele tatt overstår narkosen!!!!! (HJELP), så får folk som er like redde som meg et innblikk i hvordan det KAN oppleves.