JA, tenk at jeg HAR det :) Kort tid etter at jeg skrev ut frustrasjonen min i forrige blogginnlegg fikk jeg en jobb. Så nå kjører jeg en time hver vei to dager i uken. Det vil sannsynligvis bli mer etter hvert. Jeg underviser voksne innvandrere i norsk og til nå synes jeg det er veldig interessant. Før start var jeg en smule bekymret for den lange kjøreveien, men jeg låner lydbøker på biblioteket og benytter tiden til å lytte til dem på veien. Da går det raskere. Dessuten har ungene hjelpsomme besteforeldre som henter dem i barnehagen når jeg kommer sent hjem, så får kvalitetstid med besteforeldrene og slipper lange barnehagedager.
Når det gjelder den vonde halsen min, var jeg til ny vurdering hos en øre-nese-hals spesialist på sykehuset her en dag. Han sa at mandlene mine var helt normale, at jeg kunne regne med å leve et normalt liv uten å ta dem og at jeg garantert ville brekke meg når de førte noe ned i halsen min. Og det skjønner jeg jo at de må gjøre for å fjerne noe. Jeg måtte dessuten kunne samarbeide hvis jeg skulle få blødninger i halsen, for ellers kunne det være livstruende. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville fått til å samarbeide med noe som helst hvis det samarbeidet innebærer å få noe ned i halsen, om det så er livsviktig, dessverre. Så nå er planen å trene meg SAKTE opp, selv om sakte er drittkjedelig, dusje med en gang for å ikke begynne å fryse, drikke nok, spise nok grønnsaker og få ca. 8 timers søvn hver natt. (AS IF!) ;)
Jeg har veldig lyst til å gå Postveimarsjen i Skånevik i år, men den er hard, så jeg er nødt til å trene først. Siden desember, da en privatpraktiserende øre-nese-hals spesialist sa at jeg aldri ville bli bedre før jeg tok mandlene og at det var eneste løsningen, har jeg på et vis satt livet mitt på vent og mentalt forberedt meg på det jeg frykter aller mest. Jeg har stort sett sittet i ro på en stadig voksende rumpe. 90 prosent av klærne i skapet mitt passer ikke lenger. Mammabuksene som var vel store selv da jeg var høygravid er passelige og veldig behagelige å gå i. Slik har det vært siden desember. Nå har jeg fått en mye mer positiv vurdering og har et håp om å kunne komme i form igjen UTEN noen skummel operasjon. Så for ørtende gang går jeg i gang med å komme i form. Ingen 60 dagers plan, for jeg vet ikke hvordan de neste 60 dagene vil bli, ingen "nå eller aldri", bare et ønske om å komme i form og kunne bruke alle klærne igjen før mammabuksene blir utslitt. Jeg vil nok legge ut bilder fra turer og liknende her, og så forteller jeg hva som lykkes når jeg finner det ut. Kanskje det blir en selfie eller to fra toppen av Etnefjellene også. ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar