Ja, nå har jeg vært i full jobb siden januar. Jeg trives godt med både arbeidsoppgaver, elever og kolleger. Og best av alt: Jeg har jobb fra høsten av også! Den konstante gruefølelsen forsvant ikke brått i desember, selv om jeg var veldig optimistisk da jeg skrev forrige blogginnlegg. I slutten av januar var jeg med som vakt på nyttårsball på skolen jeg jobber. Jeg visste at det var en viss fare for å bli filmet eller fotografert, noe jeg mildt sagt ikke likte på den tiden og fortsatt ikke liker, da jeg veier sånn omtrent 30 kilo mer enn jeg er fornøyd med. Jeg ser meg selv i speilet og kjenner ikke meg selv igjen, og jeg vil ikke ha utseendet mitt dokumentert. (Ja, jeg har sagt at jeg er mer opptatt av hva kroppen kan gjøre enn hvordan den ser ut, men utseendet betyr litt også... Har planer om å ha en sunn vekt til høsten). Da jeg så et fotoapparat bli tatt fram grøsset jeg, men jeg klarte å tenke at folk ikke var så opptatt av meg som jeg var... Jeg studerte folk i smug og så at jeg nok «dessverre» ikke var den som var i fokus. Så hva kan man si? Jeg er faktisk ikke universets sentrum, og sola dreier seg ikke rundt meg. Det er ganske herlig! Etter nyttårsballet forsvant gruefølelsen litt etter litt. Og i midten av mars var den så å si borte!
Jeg skulle egentlig gått Karmøymarsjen i år også. Den var forrige helg, men jeg kunne dessverre ikke være med i år. I mars fikk jeg nemlig noe som heter temporal artertt. Det er en betennelse i tinningpulsåren. Folk som får det pleier å være 50 år eller mer. Så jeg er minst 12 år for ung... Men det er ikke noe «galt» jeg har gjort, det er immunsystemet mitt som har gått til angrep på seg selv. Jeg var sykemeldt rundt to måneder. Først trodde jeg at jeg bare hadde migrene, tok en Paracet og gikk på jobb. Jeg har hatt plager med migrene så lenge jeg kan huske men har bare vært borte fra jobb en eller to dager på grunn av det siden jeg ble ferdig utdannet i 2007. Denne gangen hjalp ikke Paracet. Jeg ble bare dårligere og dårligere i løpet av dagen men gjennomførte undervisningen som planlagt. Så gikk jeg opp på arbeidsrommet for å planlegge, og da forsvant synet i et par minutter. Jeg tenkte at det bare var synsforstyrrelser og tenkte ikke mer over det. Jeg tok en tidlig kveld den dagen og våknet tre om natten av noe jeg trodde var en overivrig snekker. Både vi og naboen holdt på å bygge garasje på den tiden, så det er ikke utenkelig at noen snekrer utenfor, men midt på natten? Etter en stund fant jeg ut at det var min egen puls jeg hørte i venstre øret. Da ble jeg litt skremt og kom meg til legen. Fikk diagnosen temporal arteriett og beskjed om å ta det med ro. Tidligere har jeg mestret alle slags smerter med bevegelse. Nå blir jeg bare verre av bevegelse. Og sykemeldt fra drømmejobben. I begynnelsen kunne et smertehelvete utløses av å bare snu meg i senga eller reise meg for raskt opp fra liggende eller sittende stilling. Første gang jeg klarte å gå opp ei trapp uten smerter forstod jeg at jeg var på bedringens vei.
Etter påskeferien var jeg tilbake på jobb og har bare blitt bedre og bedre, men jeg får små tilbakefall hvis jeg gjør for mye. Den siste uken har jeg begynt å bevege meg igjen. Det er herlig, men jeg slet da jeg hadde gått en time i sakte tempo for to uker siden. Og da måtte Karmøymarsjen vente, dessverre. Men jeg har fortsatt håp om mange fine turer både i Skånvik og hjemme.
I dag var jeg siste dagen på jobb før ferien. Det er kjekt med sommerferie, selv om jeg har drømmejobben. For første gang siden jeg var ferdig utdannet har jeg en jobb som venter på meg til etter ferien, og jeg trenger ikke å være redd for at «sommerferien» varer lenger enn jeg vil. Ikke trenger jeg å melde meg på nav, ikke trenger jeg å søke etter jobb, ikke trenger jeg å bekymre meg for at folk kommer til å ville snakke om den jobben jeg ikke har eller hvor upopulær jeg er. Ungene har fortsatt ei uke igjen i barnehagen, så i morgen skal jeg sove lenge, kanskje gå en lang tur og KANSKJE vurdere å gjøre noe fornuftig etterpå!
