Jeg har prøvd å skrive flere ganger på denne bloggen siden sist men får det bare ikke til! Kanskje jeg skulle startet en tredje blogg? Har vært inne på tanken, for her inne er det veldig mye av alt mulig. Men det er kanskje det som er meningen også, for livet inneholder veldig mye av alt mulig. Løsningen jeg har kommet fram til er at jeg skriver om et tema i et innlegg og et annet tema i neste innlegg.
Som jeg nevnte innimellom alt det andre i forrige innlegg har jeg vært heldig å ha fire besteforeldre boende ikke langt fra oss gjennom hele oppveksten. 2. november døde mormor, som var den siste gjenlevende av dem. Det var alltid kjekt å komme på besøk til mormor og morfar, både på Breidablikk og i Tungesvik, hvor de også bodde store deler av året. De hadde to hunder som vi var veldig glad i og mange sauer. I påsken fikk vi være med på lamming og tidlig på høsten var vi ofte med på sauesanking på Breiborg. Vi fikk også være med på "hesjing" eller "høying" som kanskje er det offisielle ordet. Om sommeren plukket vi rips mens mormor stod inne på kjøkkenet og lagde saft. Det ble en del saft, for de hadde mange busker med nærmest en ubegrenset mengde med rips! Lukt av nykokt ripsbærsaft er den beste lukten som finnes!
Til og med noe så kjedelig som å vaske ovnen var kjekt hos mormor og morfar. Jeg husker en gang mormor hadde holdt på lenge for å få ovnen ren men den ble ikke ordentlig ren. Jeg tilbød meg å gjøre et forsøk. Det var gjort på 10 minutter, og mormor ble kjempefornøyd med resultatet. Så ren hadde den ikke vært siden den var ny, påstod hun.
En annen gang spurte morfar om jeg ville klippe håret hans. Jeg kan ha vært rundt ti år. Jeg sa ja, at jeg kunne gjøre det men at jeg ikke hadde klippet hår noen gang før, så jeg var litt bekymret for resultatet. Vi gikk ut på plenen, for det var sommer. Han sa hvor jeg skulle klippe, og jeg gjorde det med en skrekkblandet fryd. Etterpå fikk jeg en hundrelapp. Jeg sa at han burde se seg i speilet for å forsikre seg at han var fornøyd før han ga meg den hundrelappen. Han så seg i speilet og var fornøyd. Han var nok ikke så forfengelig som meg.
Morfar døde i 2005 og mormor fikk en hjerneblødning i 2006, så da trodde vi at vi hadde mistet henne også, men hun kom seg og ble helt seg selv igjen, utrolig nok. De siste tre årene bodde hun på aldershjem men fikk mye besøk. Dessverre ikke av meg, da jeg har en del halsbetennelser og ikke ville smitte henne eller andre beboere som måtte befinne seg i min nærhet.
Begravelsen kan jeg ikke si så mye om. Jeg gikk inn i kirka og var mentalt forberedt på å sitte helt framme. Men da jeg kom helt fram, tok adrenalinet overhånd og jeg sprang ut av kirka og bare fortsatte å løpe flere kilometer i finklærne før jeg løp tilbake. Jeg smøg meg opp på galleriet usett. Mulig at kantoren så meg, men han så vel mer på notene enn på meg, regner jeg med. Det var mye bedre å sitte oppe, litt på avstand fra alt. Og da følget gikk ut bare snek jeg meg ubemerket inn i rekka der jeg skulle være.
Jeg har en femåring som spør om alt mulig for tiden, blant annet livet og døden. Hun har forstått at alle dør en gang og at man ikke blir levende igjen etter å ha dødd (selv om Jesus riktignok gjorde det, men han er unntaket fra regelen). "Hvorfor må alle dø"? spør hun ofte. Jeg forklarer at det er fordi vi er laget slik og at vi kommer til å være klar for det når vi blir veldig gamle, derfor trenger vi ikke tenke så mye på det akkurat nå. Jeg er redd for døden, for vi vet ikke hva som skjer etterpå og vil ikke få vite det før vi faktisk dør. Og før den tid prøver jeg å ikke tenke så mye på det, for når vi er veldig gamle, er vi kanskje klar?
Til og med noe så kjedelig som å vaske ovnen var kjekt hos mormor og morfar. Jeg husker en gang mormor hadde holdt på lenge for å få ovnen ren men den ble ikke ordentlig ren. Jeg tilbød meg å gjøre et forsøk. Det var gjort på 10 minutter, og mormor ble kjempefornøyd med resultatet. Så ren hadde den ikke vært siden den var ny, påstod hun.
En annen gang spurte morfar om jeg ville klippe håret hans. Jeg kan ha vært rundt ti år. Jeg sa ja, at jeg kunne gjøre det men at jeg ikke hadde klippet hår noen gang før, så jeg var litt bekymret for resultatet. Vi gikk ut på plenen, for det var sommer. Han sa hvor jeg skulle klippe, og jeg gjorde det med en skrekkblandet fryd. Etterpå fikk jeg en hundrelapp. Jeg sa at han burde se seg i speilet for å forsikre seg at han var fornøyd før han ga meg den hundrelappen. Han så seg i speilet og var fornøyd. Han var nok ikke så forfengelig som meg.
Morfar døde i 2005 og mormor fikk en hjerneblødning i 2006, så da trodde vi at vi hadde mistet henne også, men hun kom seg og ble helt seg selv igjen, utrolig nok. De siste tre årene bodde hun på aldershjem men fikk mye besøk. Dessverre ikke av meg, da jeg har en del halsbetennelser og ikke ville smitte henne eller andre beboere som måtte befinne seg i min nærhet.
Begravelsen kan jeg ikke si så mye om. Jeg gikk inn i kirka og var mentalt forberedt på å sitte helt framme. Men da jeg kom helt fram, tok adrenalinet overhånd og jeg sprang ut av kirka og bare fortsatte å løpe flere kilometer i finklærne før jeg løp tilbake. Jeg smøg meg opp på galleriet usett. Mulig at kantoren så meg, men han så vel mer på notene enn på meg, regner jeg med. Det var mye bedre å sitte oppe, litt på avstand fra alt. Og da følget gikk ut bare snek jeg meg ubemerket inn i rekka der jeg skulle være.
Jeg har en femåring som spør om alt mulig for tiden, blant annet livet og døden. Hun har forstått at alle dør en gang og at man ikke blir levende igjen etter å ha dødd (selv om Jesus riktignok gjorde det, men han er unntaket fra regelen). "Hvorfor må alle dø"? spør hun ofte. Jeg forklarer at det er fordi vi er laget slik og at vi kommer til å være klar for det når vi blir veldig gamle, derfor trenger vi ikke tenke så mye på det akkurat nå. Jeg er redd for døden, for vi vet ikke hva som skjer etterpå og vil ikke få vite det før vi faktisk dør. Og før den tid prøver jeg å ikke tenke så mye på det, for når vi er veldig gamle, er vi kanskje klar?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar