Litt av hvert

Bloggingen min er blitt veldig sporadisk de siste årene, noe jeg kan skylde på et til tider travelt hverdagsliv med to søte små og en PC som begynner å dra på årene. Nå har jeg fått en ny og bedre PC som jeg skriver på, så nå kan jeg begynne å blogge for fullt igjen.

Den siste uken har vært fullt av alt mulig, egentlig: Trening, betente skuldre med påfølgende passivitet (Jepp, var nok litt for overivrig), bursdag, spysyk fireåring med en emetofobisk mor som passet på henne, planlagt halloweenfeiring som ikke ble noe av på grunn av spysyk fireåring og hysterisk mor som fikk migrene på grunn av at hun ikke kan vise fireåringen at hun er redd for oppkast, planlegging av bursdagsselskap, dødsfall i familien, julemesse og enda et bursdagsselskap i nøyaktig den rekkefølgen. Det er som om jeg lever flere parallelle liv hvor alt skjer på en gang og jeg ikke klarer å fordøye noen ting. Man bare henger med så godt man kan mens livet lever seg selv.

På lørdag for halvannen uke siden ble minstemann tre år. Det var en stor dag for ham med feiring på barnehagen på fredagen og kake med lys hjemme på lørdagen. Jeg hadde brukt tid på å lage banankake til ham, for han er veldig glad i bananer. Lysene måtte tennes og blåses flere ganger, men han skrek da vi skar et kakestykke til ham: Han ville heller ha brødskive med blåbærsyltetøy! På søndag kom besteforeldrene på besøk og spiste hjemmelaget lasagne og rester av banankaken. Han sier fortsatt at han er to år, men han har jo vært det i et helt år, så det er kanskje ikke så rart at det tar tid å venne seg til at han faktisk er blitt tre!

På fredag, altså for tre dager siden, døde mormor etter å ha vært syk ei stund. Det var noe man forventer vil skje når noen er 88 år og syk, men det er alltid trist uansett for oss som er igjen. Jeg husker alle besteforeldrene mine, og hun var den siste gjenlevende. Alle bodde i Skudeneshavn, hvor jeg også vokste opp, noe som gjorde at jeg kunne ha daglig kontakt med dem. Det var veldig kjekt å ha alle boende så nær men også veldig trist da de døde. Jeg tror ikke det helt har sunket inn ennå. På tirsdag er det begravelse, og det er noe jeg gruer meg veldig til, for da går det kanskje opp for meg at hun faktisk er død. Begravelser er alltid tøffe uansett, men det er enkelte ting jeg synes er ekstra vanskelig og som jeg skulle ønske var annerledes: Hvorfor må de nærmeste sitte helt fremst, for eksempel? Det innebærer at alle som sitter lenger bak sitter og ser på oss. Og så må vi gå først ut. Vi må gå gjennom hele kirkegangen mens alle de som sitter lenger bak venter og ser på oss. Jeg føler meg ikke komfortabel med å bli sett på av så mange i en slik situasjon. Jeg tror ikke jeg ville vært uberørt i en begravelse om det så skulle være en totalt fremmed som ble begravd. Men hvis jeg kunne sneket meg inn helt til sist, sittet bakerst eller øverst på galleriet og sneket meg ut først av alle, uten at noen så det, ville det vært mye enklere.

På lørdag var det julemesse. Ei god venninne av meg arrangerte julemesse på Uni-K i Haugesund, og jeg var en av mange som hadde bod. Jeg solgte stjerner og smykker/armbånd som jeg har perlet av grønlandsperler. Jeg fikk solgt hele syv stjerner og et armbånd! Men selv om jeg ikke hadde noe suksess i salget, var det kjekt og sosialt. Spesielt spennende var det å se hva alle andre solgte.

I morgen skal eldstejenta besøke skolen hun skal begynne på til høsten. Heldigvis har hun mange gode venner fra barnehagen som skal gå på samme skolen. Hun gleder seg veldig til å begynne på skolen om snart et år. Jeg håper det svarer til forventningene og at hun vil få det like bra på skolen som hun har det i barnehagen. Selv om alt ligger til rette for at hun skal trives på skolen også, er hun fortsatt den lille babyen min som ble født seks uker for tidlig. Tiden går for fort, livet lever seg selv og man bare henger med så godt man kan!