G(r)oe gamle og Gro som ny

I dag skal jeg ikke blogge om gamle dager men om nye dager. 2020 har vært og er fortsatt et helt surrealistisk år. 

Hvis du ser på de to selfiene jeg har lagt ut, kan du kanskje se en aldri så liten forandring. Det første bildet er fra karantenetiden, da jeg og Aleksandra var ute stort sett hele tiden. Hun startet badesesongen, jeg stod med bena i vannet og passet på henne mens jeg var på jobb via teams. Det var en helt sprø situasjon som jeg først og fremst assosierer til en skrekkfilm-ide. Eller kanskje en rar drøm som man bare venter på å våkne opp av. 

Jeg var ikke så bekymret for meg selv, i hvert fall ikke med en gang, men jeg var redd for å smitte noen. Jeg har slitt en del med støv- og pollenallergi i flere år. Det pleier å begynne i februar og vare ei stund utover høsten. Hvert år glemmer jeg allergien ut og tror jeg har betennelse på øyet. Og hvert eneste år siden jeg fant ut at jeg har allergi, har allergimedisin hjulpet! I mai kjente jeg at jeg begynte å få luftveissymptomer da Aleksandra var i karantene. Jeg hadde nemlig vasket og ryddet mye den dagen vi fikk beskjed om å holde oss for oss selv. Og vasking tåler jeg dårlig, så jeg fikk luftveissymptomer med tetthet og piping på utpust. Jeg holdt meg i selvvalgt karantene, for jeg ville ikke risikere at allergien min var noe annet enn allergi. 

I juni måtte jeg holde meg i isolasjon, da jeg fikk feber og magesmerter. Coronatesten viste ingen antistoffer, så jeg kunne leve normalt igjen da jeg var symptomfri. Uken etter høstferien måtte jeg til med test igjen. Jeg hadde sannsynligvis en halsbetennelse forårsaket av et virus, men jeg hadde ikke Corona, for testen var negativ. Jeg holdt meg helt i ro og kom meg etter en ukes tid. Det er lenge siden jeg kom meg så raskt etter en halsbetennelse, for jeg pleier aldri å legge meg ned. Det er også uvanlig for meg å ha så lite vondt i halsen som jeg har hatt i år. 

Jeg har drevet og blogget om gamle dager de siste månedene. Men det er ikke bare gamle dager jeg har blogget om, og det vil dere lesere kanskje skjønne når dere ser før- og etterbilder. Det første bildet jeg har lagt ut her er ble tatt rett før jeg begynte å blogge om gamle dager. Det siste tok jeg i dag. 

G(r)oe gamle: Jeg tok en selfie i karanteneperioden mellom 1. og 10. mai.

Gro som ny: Åtte kilo er borte, og dobbelthaken er kraftig redusert! Blogging hjelper!

Jeg har gått ned åtte kilo siden i vår, og jeg har ikke gjort så mye for å få det til. Jeg har bare sluttet med Prednisolon, holdt meg til en sunn og mettende diett hver dag og skeiet ut med mokkabønner annenhver fredag. Og det er ikke trist! Det går an å kose seg ute på løpetur. Man kan også kose seg på fjelltur med unger eller alene. Jeg MÅ ikke sitte i sofaen og trykke i trynet på usunne kaloribomber for å kose meg. Da jeg fikk vite at overvekt og fedme var en risikofaktor for alvorlig Covid-19 forløp, var det bare å sette i gang med vektreduserende tiltak. For hver kilo jeg har gått ned har jeg blogget om et nytt årstall. Tusen takk for alle likes og kommentarer jeg får på Facebook! Jeg har fortsatt flere kilo igjen og regner med å blogge ei god stund til!