G(r)oe gamle dager: 1987

"Jeg vil begynne i barnehagen", var noe jeg husker at jeg sa mye i 1987. Jeg var seks år og hadde aldri gått i barnehagen. Jeg pleide å være med mamma på skolen da hun var vikar oppe på nærskolen. Hun underviste en førsteklasse, og jeg likte godt å være med på å "hjelpe" førsteklassingene. Jeg var rimelig skolemoden og klar for å begynne på skolen. Jeg hadde lært å lese, skrive og regne, så det ble jo greit å kunne vise lærerne hva jeg kunne, tenkte jeg. Og jeg begynte å innse at jeg snart måtte komme meg i barnehagen hvis jeg skulle rekke det før jeg begynte på skolen på ordentlig. Jeg hadde lest om Emma i barnehagen, og så likte jeg godt å lese ei bok som het Akkurat passe snill. Den handlet om ei som het Sara som gikk i barnehagen. Jeg syntes det hørtes veldig gøy ut. En gang i august fikk jeg endelig lov til å begynne! Jeg husker at jeg syntes det var stas men jeg ble også ganske rystet over at en liten, uoppdragen unge slo meg på ryggen med en spade oppe i klatrestativet. "Det må du regne med kan skje i barnehagen", sa bare mamma uten et snev av empati å spore. Da lurte jeg litt på hva jeg hadde begitt meg ut på. 

Det var bare småunger i barnehagen, og jeg var ikke maskot på samme måten som jeg var på skolen. Jeg husker at det var ei av småungene som stirret veldig på meg. Det irriterte jeg meg over, men jeg sa ingenting, hverken til henne eller til de voksne. En gang lekte jeg med dokker sammen med henne. Etterpå stirret hun konstant, og jeg skjønte ikke hvorfor. 

Vi gjorde mange kjekke ting i barnehagen: Vi plukket poteter, gikk tur til sjøen, til bokhandelen for å kjøpe permer (Bare vi som var skolespirer) og hadde mange kjekke aktiviteter ute og inne. I stedet for navn på knaggene hadde vi symboler. Jeg hadde et rødt hellikopter. Jeg husker at jeg syntes ungene var veldig små. Og så syntes jeg de voksne var litt dumme. En gang var det en voksen som skulle hjelpe ungene med påkledning. Da var det en av "småungene" som trengte en del hjelp og tiltalte henne med "DU". Til slutt var nok tålegrensa hennes nådd, så hun sa med store bokstaver "EG HETTE IKKJE DU"! og da lo jeg godt. Jeg tenkte at hun trodde at han trodde at hun het Du, og så tenkte jeg på mange ulike scenarier man kunne ha kommet oppi hvis man het Du". 

En annen gang var det en gutt som var litt sen med å komme til spisebordet da vi skulle ha lunsj. Det var ingen stoler ledige til ham, så han gikk rundt bordet for å lete etter en stol. Da ble «Du» en smule hissig: "Sett deg ned med bordet nå med en gang", sa hun "Kor ska eg sitta, da"? spurte han "På rauå di, farr", (Karmøydialekt for: "På rumpa di, gutt"). svarte hun. Nå i ettertid skjønner jeg at hun ikke visste at det ikke var ledige stoler, men den gangen skjønte jeg ikke det. 

Før vi fikk frukt måtte vi spise opp alt vi hadde i matboksen vår. Skorper også! Jeg ville ikke ha skorper, men jeg ville gjerne ha frukt. Løsningen ble å legge skorpene og resten av det jeg ikke ville ha inni genseren og stappe genseren ned i buksa. Det fungerte veldig bra, helt til vi fikk potetsuppe av potetene vi hadde plukket. Vi fikk en stor porsjon på tallerken som vi skulle spise opp. Jeg likte det ikke og ville ikke klart alt selv om jeg hadde likt det. Potetsuppe gikk det ikke an å gjemme under genseren. Blodpannekaker, derimot, gikk veldig greit å gjemme under genseren. En dag trodde jeg at jeg skulle bli avslørt: Jeg gikk ut og hadde som vanlig en del uspiste skiver inni genseren. Utenfor traff jeg tanten min, som jobbet på den andre avdelingen. Da jeg stod og snakket med henne falt plutselig skorpene ut av buksebenet mitt. Hun kommenterte det, og jeg latet som jeg ikke ante hva hun snakket om. Jeg var litt redd for at hun skulle sladre til de andre voksne, men hun sladret ikke, tror jeg. I alle fall ikke til de andre ansatte. Jeg tror hun fortalte det til mamma ved en anledning, men da var hun mest av alt imponert over at jeg var løsningsorientert. 

I ettertid ser jeg at vi gjorde mange kjekke ting i barnehagen, men jeg var ikke særlig imponert der og da. Vi hadde også ulike oppgaver som rullerte. Jeg hadde oppgaver å skjære frukt en gang. Vi skulle lage fruktsalat: Epler, druer, pærer og bananer blandet med fløte. Det smakte kjempegodt den gangen, og det smaker like godt i dag, selv om fløten er byttet ut med melonyoghurt. Jeg husker at jeg kuttet fingeren da jeg skar frukt. Jeg fikk gitt beskjed og ble plastret. Det var vondt og blødde en del. Tårene spratt i øynene på meg, men jeg turde ikke å grine. Det var det bare småunger som gjorde, tenkte jeg. Og jeg var definitivt ingen småunge! 

Syvåringen min, som går i andre klasse nå, er et halvt år yngre enn jeg var da jeg begynte i første klasse. Det er vanskelig å forestille seg at hun skulle gått i barnehagen nå, men det var vel andre tider i 1987 enn i tiden etter 1997, da man begynte på skolen det året man fylte seks og ikke det året man fylte sju. Jeg gikk ikke så veldig lenge på barnehagen. Snart var jeg tilbake som ekstralærer for førsteklassingene på skolen!

Nissebukk anno 1987. Vi hadde ikke nissedrakt, så da brukte vi det vi hadde. Vi ante ikke hva Halloween var, men vi pleide å gå julebukk til naboene en gang mellom 2. juledag og nyttårsaften. Da kledde vi oss ut med rare klær og hjemmelagede masker. Vi pleide å klippe ut nese og øyner fra et ark, fargelegge det som vi ville og feste det med tråd til ansiktet. Jeg klarte aldri å vente med å gå, så jeg pleide å gå etter festen på det lokale bedehuset 2. juledag. 

Jeg hadde på meg strikkekjolen som farmor strikket til meg. Det var den gjeveste kjolen jeg hadde, og jeg ville bare ha den! Når jeg var på besøk hos tante, onkel og søskenbarn i Kopervik likte jeg å spille et kulespill, som gikk ut på å få ei kule gjennom en labyrint fra A til B, uten å falle nedi hull på veien. I bakgrunnen ligger Trixi inntil ovnen og koser seg. 

En annen aktivitet var å lage ulike figurer i leire eller trolldeig. Også her i Kopervik. 

Jul anno ca. 1987. Treet står i stil til gardinene i bakgrunnen. 

Vil du være med meg hjem og se på frimerkesamlingen min? Jeg har fortsatt en solid frimerkesamling et eller annet sted på loftet. Bytting av frimerker var en populær aktivitet.