G(r)oe, gamle dager: 1989

«Noen kommer, noen går, noen dør i livets vår, stjerner lyser hvite» lærte jeg på sangundervisning en gang for lenge siden. I 1989 erfarte jeg at noen kom og at noen gikk. Og plutselig skjønte jeg at folk jeg kjente kunne dø og at alle kom til å dø en gang. Det var også rundt denne tiden jeg fant ut at voksne ikke nødvendigvis visste alt, husket alt og alltid hadde rett, noe jeg benyttet meg av da jeg ville gå i gang med en aktivitet som de trodde jeg var to år for liten til. 

 Lenge hadde jeg prøvd å overtale foreldrene mine til å få en hund, en katt eller aller helst en lillesøster/bror. Jeg husker at gamle folk alltid gikk bort til meg og sa: «Er det dette som er minsten», og ingen åtteåringer liker å være minst! Til og med blant søskenbarna på begge sider var jeg «minst». Jeg hadde bearbeidet tanten og onkelen min litt også med tegninger av barnevogner og sterke oppfordringer om at jeg ville ha søskenbarn. Og jeg var helt sikker på at det var grunnen til at jeg endelig fikk et søskenbarn i mars 1989. Det var stor stas å få søskenbarn, og noen år senere kom et til. Helt uten at jeg trengte å tegne barnevogner og komme med tydelige hint. I juni samme året døde oldemora vår, som vi kalte for O-mor. Hun var veldig gammel og syk, og voksne ventet at det skulle skje, men det var ikke noe jeg forventet, så det var et stort sjokk. Jeg husker at vi var i Tungesvik da beskjeden kom. Det var første søndagen i juni og en veldig varm dag. Jeg var ute i klatretreet da jeg fikk beskjeden, og plutselig var det som om fjellene ble gedigne og var i ferd med å falle over meg. De første gangene vi reiste til Skånevik igjen etter det var jeg redd for å få enda et dødsbudskap. Særlig hvis jeg befant meg på akkurat samme stedet som da jeg fikk vite at O-mor var død. Med hodet forstod jeg at det ikke var noen sammenheng, men rundt denne alderen lagde hodet mitt sammenhenger som jeg med den fornuftige hjernen skjønte at ikke stemte. Jeg husker at pappa og morfar gikk Postveimarsjen den dagen og at vi var på «Vikane» og badet. Jeg har et minne om at det var flere enn oss der, men jeg vet ikke om det stemmer. Jeg ville helst ligge og plaske i de pyttene med saltvann som hadde blitt igjen da det ble fjære. Det var godt og varmt. Mamma likte ikke at jeg lå og plasket i de pyttene. Jeg svømte med svømmearmer og glemte litt ut at O-mor var død. Og så husket jeg på det igjen om kvelden, og fjellene ble igjen høye og truende. 

Litt lenger ut på sommerferien reiste vi til Danmark, Sverige og Tyskland. Vi reiste langt sør i Tyskland dette året, for det regnet hele tiden på veien nedover. Da var det heller ingen vits i å stoppe så mye. Men da vi kom til Vulda (Vet ikke hvordan det skrives, men det uttaltes «Folda») var det fint vær! Og det beste av alt var at det var en svømmehall med klor på denne campingplassen. Det betydde at jeg fikk bade. Jeg lærte å svømme på den campingplassen, men jeg lærte ikke å komme meg effektivt framover. Mamma gikk rundt på alle parfymeriene der og spurte «Haben Sie Sans Sousis». Vi kjøpte en del av det. Vi kjøpte også såper, kassetter, walkmann og noen dokker som var like store som en baby på 6 måneder: Dolly og Kristine. Dolly sitter omringet av kosedyr på Aleksandra sitt rom nå. Kristine er fortsatt på Syre. 

Det ble etter hvert jul, og vi hadde aktivitetsdag på skolen. Jeg skulle brodere duk på den ene aktiviteten og perle stjerner av grønlandsperler på den andre. Vi hadde et par duker å velge i da vi skulle brodere. De fleste hadde kjedelige mønstre. Den eneste duken jeg syntes var veldig fin og gjerne ville brodere var av en flott engel, men man måtte gå i 4. klasse for å prøve oss på den. Jeg gikk bare i 2. klasse og syntes det var dårlig gjort å sette slike aldersgrenser på arbeidene. Men så tenkte jeg at læreren som hadde oss var gammel. Hun var hele 62 år på dette tidspunktet, og jeg hadde fått med meg at gamle folk av og til glemte. Så jeg tok en stor sjanse og valgte å lure meg til å prøve meg på den. Til min lettelse så det ut til at læreren hadde glemt at jeg ikke var gammel nok. Hun kom bort til meg og viste hvordan jeg skulle lese mønsteret ved å begynne i midten. Hun forklarte meg også at hver farge var representert med hver sitt symbol i mønsteret. Så gikk hun bare videre. Jeg skjønner i ettertid at det var lettere å la meg brodere engelen enn å la meg brodere noe av det andre, som jeg ville blitt ferdig med på kort tid. Venninna mi minnet meg på at jeg bare gikk i 2. klasse, men jeg bare latet som jeg ikke hørte og krysset fingrene for at læreren heller ikke hørte. Jeg fikk lurt meg til å brodere den engelen, og ingen sa noe mer om den saken. Foreldrene mine fikk den til jul, og den blir fortsatt tatt fram hver jul. 

Legg til bildetekst