G(r)oe gamle dager: 1993

Det var en gang en sommer i nittenhundreognittitre, synger De-Lillos. Sannheten er at det aldri var noen sommer i 1993 her på Haugalandet, som riktignok er langs Norges kyst et sted. Heller ikke i Skånevik, hvor vi oppholdt oss store deler av den «sommeren» kan man si at det var sommer. Men det stemmer at vi satt rundt et bord om kvelden. Og en eneste gang den sommeren var det et glimt av noe som kan minne om sol. Da tok jeg på meg badedrakten og hoppet uti. Jeg hadde nemlig lært meg å svømme et par år før, og på grunn av at vi var redd for å få AIDS av å bade i Karmøyhallen, svømte vi bare i sjøen når været tillot det. Og da kunne vi ikke være kresne!

Hver sommer reiste vi til Danmark, Sverige og Tyskland. Denne sommeren reiste vi ikke lengre enn til Skånevik av to grunner: Pappa ble syk dette året og måtte komme seg. Og så fikk vi valp: Tivy ble født i februar og kom til oss sånn ca. i april. Hun var en Border Collie og ble 15,5 år gammel. Jeg syntes det var greit å ikke reise, for jeg slet en del med å sitte lenge i ro i bil, både på grunn av bilsyke (spydde aldri, så jeg skjønte det ikke selv), kjedsomhet og behov for å bevege meg.

Jeg gikk i 5. klasse skoleåret 92-93. En gang i mai husker jeg at hele trinnet syklet fra Skudeneshavn skole til Blikshavn. Jeg og ei venninne fikk plutselig en impuls om å kappsykle nedover en lang bakke på hjemveien. Jeg mistet kontroll på sykkelen og kjente at styret begynte å vaie fra side til side. Selv om jeg sakket farten, fortsatte det å vaie, selv om jeg sakket. Til slutt falt jeg, slo både hode og arm kraftig og fikk et solid skrubbsår på høyre kne. Jeg syntes det var pinlig, for jeg visste at jeg hadde gjort noe dumt. Men venninna mi fikk stoppet læreren som kom for å se på meg. Han mente jeg bare hadde fått småskader og at jeg måtte komme meg opp på sykkelen igjen. Hånden var ganske vond, og det gikk ikke an å sykle så langt med bare en hånd på styret og en fot som heller ikke var så god. Turen til skolen tok en evighet, men jeg hadde ei god venninne som fulgte meg helt til skolen. De siste tre kilometerne hjem måtte jeg sykle selv. Jeg var for flau til å spørre om å få ringe fra skolen, og den eneste mobiltelefonen vi hadde på den tiden var en gedigen koloss som ikke ville fått plass i noen jakkelomme. Dessuten regnet jeg med at lærerne var gått og skolen var stengt, for jeg så ingen da jeg kom tilbake dit.

Jeg trodde på læreren som mente at jeg bare hadde fått småskraper, tøffet meg opp, kom meg opp på sykkelen og syklet de tre kilometerne hjem. Jeg sovnet i stolen da jeg kom hjem og ble ganske irritert da mamma ville ha meg med til sykehuset for røntgen. Jeg var trett og ville sove videre. Det viste seg at jeg hadde fått en hjernerystelse som ikke var så kraftig, for jeg brukte hjelm. Armen kunne ha fått et skjult brudd, så jeg fikk på gips for sikkerhets skyld. Det syntes jeg var trist, for jeg var redd for at jeg  måtte ha den på om sommeren og ikke kunne bade. Samtidig var det greit å få avkreftet at jeg bare var pinglete. Jeg husker ikke hvor lenge jeg hadde på gipsen, men det må ha vært en stund. Jeg lærte å skrive fint med venstre hånd, for det gikk ikke an å skrive på PC i den tiden. Til min store lettelse kunne jeg ta gipsen av etter en stund, og armen var ikke brukket!

Sommerferien kom, men sommeren kom aldri! Jeg badet mellom regnbygene og hadde en flott sommer uten gips og lange bilturer. Da høsten kom, begynte jeg i 6. klasse (Tilsvarende 7. klasse etter reform 97) og ble elevrådsrepresentant, noe jeg hadde drømt om siden første klasse. Som elevrådsrepresentant ble jeg nødt til å være med på ting som jeg kanskje ikke hadde villet være med på om jeg ikke hadde vært nødt. Og så var det plutselig veldig mange kjekke gutter rundt omkring overalt den høsten. 6. klasse var over på et blunk.

Jeg skrev lange tekster på datamaskin hjemme. Planen var å skrive en roman til et ukeblad som hadde en skrivekonkurranse. I pausene spilte jeg kabal og minesveiper. 

Jeg ble 12 år og hadde samlet hele jentegjengen pluss noen til. Vi spiste pølser, kaker og vafler. Etterpå var det Flasketuten peker på. 

Strikking anno 1993. Jeg holdt på å lære meg oldemorsruter og hadde prosjektet i FM-posen til venstre på bildet.  Lappeteppet ble sydd sammen 10 år senere og er nå et fint dukketeppe som ungene har på dukkene sine. 

Første møte med verdens beste Tivy. Jeg holder Tivy, storesøsteren min holder  en annen valp fra kullet og moren til Tivy står fremst. Hun var skeptisk til blits, noe Tivy også var. Derfor har vi ikke så mange bilder av henne som voksen. 

Jeg i sakkosekken min. Jeg fikk den til jul da jeg var fem år. Storesøster sitter til høyre på bildet i sin grønne sakkosekk. 

Garasjebygging på gang.